Hei, jeg heter Lars...

Det var skummelt å fullføre setningen den første gangen, men nå går det greit. Det handler om å innrømme, erkjenne og akseptere. Jeg mistet kontrollen over alkoholen, og jeg innså til slutt at jeg trengte hjelp.

Jeg pleier ikke å være privat og personlig, men denne lørdagen gjør jeg et unntak. Noen ganger er saken viktigere enn egne prinsipper. Jeg ønsker å være åpen og ærlig for å øke bevisstheten, og for å gi andre håp om et annet liv.

Det er alltid en risiko ved å fortelle noe offentlig, men jeg håper å bidra til å avstigmatisere synet på en alkoholiker. Det er de færreste som raver rundt i parken med boksøl og spritflasker. De fleste isolerer seg, og drikker for seg selv. De trenger ikke å ha drukket tett i mange år for å ha et problem.

Familien min og vennene mine vet hva jeg står for. Jeg har ikke noe å skjule overfor dem. De som ikke kjenner meg så godt, vil sikkert tenke at alkoholen har vært årsaken til alt som har vært vanskelig. Men ting henger sammen, livet er komplisert, og kanskje er det like mye motsatt?

Alkoholisme er en følelsessykdom, sies det. Men det finnes aldri noen enkel forklaring. Var det angst, glede, bitterhet, ensomhet, urolighet, lengsel, sorg, sinne, savn, stress eller selvmedlidenhet? Det var nok alltid en ubevisst unnskyldning, og det ble etter hvert en tvang.

Vin er vanlig, og vin skal være kos. Vin er kultur, og vin kan være status. Jeg hadde et avslappet forhold til alkohol, og jeg var interessert i god drikke. Jeg ble nok sett på som en som hadde peiling.

Alkohol er normalt til mat, i sosiale sammenhenger, på konferanser, og når venner samlet seg. For mange går det greit, og det gjorde det for meg også. Lenge. Men etter hvert begynte jeg å viske ut grenser, og jeg lukket øynene for hva som var normalt og unormalt. Alene.

Det ble et dobbeltliv. Utad var jeg aktiv, engasjert og sunn. Men da jeg kom for meg selv, låste jeg ofte døra. Jeg trodde jeg hadde kontroll, men fornektelsen er sterk hos en rusmisbruker. Det er først i ettertid jeg har sett alle tegnene og symptomene.

Jeg passet alltid på å ha noe i huset, og etter hvert begynte jeg å sjonglere mellom vinmonopol for å unngå mulige rykter. Jeg kjøpte gjerne to like hvitvin og to like rødvin for «å vise» at jeg skulle ha middagsgjester. Jeg studerte etikker, og betraktet druer og slott, men jeg var kanskje mer opptatt av alkoholprosenten?

Hvis jeg skulle ha øl på butikken, fylte jeg opp med andre varer for å minimalisere inntrykket av sixpacken. Enkelte ganger var «paranoiaen» så stor at jeg tok ut penger i minibanken for at banken ikke skulle oppdage at jeg handlet på polet… Lista over eksempler er mye lengre.

Jeg ante at jeg hadde et problem, men da jeg ville teste meg selv på nettet, stoppet jeg halvveis fordi jeg visste hva svaret ville bli. Jeg noterte enheter i kalenderen, men stoppet da jeg skjønte hvor ofte jeg drakk. Jeg kastet flasker forløpende fordi jeg ikke ville se mengden.

Slik narrer og manipulerer vi oss selv. Dømmekraften forsvinner jo sykere vi blir. Besettelsen vinner over all fornuft. Det er skremmende og destruktivt. Vi skjuler ikke fordi vi er ondskapsfulle. Det handler om skam, redsel og fortvilelse.

I februar ble jeg sykemeldt. Jeg møtte veggen, var utmattet, og fikk psykiske problemer. Jeg drakk for å dempe symptomene, men problemene akselererte og alt ble bare verre.

I dag sier jeg tusen takk til de som oppdaget at jeg hadde et problem, og som ga meg det rette puffet. De fikk meg til å innse at jeg trengte hjelp, og jeg valgte å dra vekk for å få behandling. Det er jeg svært takknemlig for. Det kunne gått så mye verre.

Det er lett å glemme at samfunnet er det samme når vi kommer hjem. De rundt oss drikker like mye som før, og fristelsene står i kø. Det er vi som velger alkoholfritt som må forsvare oss, svare på spørsmål og møte rare blikk.

Utfordringene blir ekstra synlige når vi har tatt et valg. Vi skal delta i sosiale sammenhenger, spasere forbi ølhyllene, og gå gjennom taxfreebutikkene. Og når vi får alkoholfri drikke under en sammenkomst, er det som regel en selvlysende solo.

Når tiden har gått en stund, husker vi kanskje ikke hvor slitsomt det var. Det er lett å romantisere, drømme om hvite duker, vinmeny, god mat, kald pils, hyggelig stemning… Derfor treffer jeg likesinnede et par ganger i uka. Vi deler erfaringer, snakker om følelser, blir forstått, lyttet til og respektert.

Disse møtene minner meg på hvor galt det kan gå. Det er stor raushet og ærlighet, og det er ingen fordømming. Aldri før har jeg møtt så mange ressurssterke og flotte mennesker på ett sted. Det er jurister, leger, håndverkere, arbeidssøkende, studenter, politikere og direktører. Det er menn og kvinner i alle aldre.

Alle fryktet tomheten med et liv uten alkohol. Men kjærlighetssorgen etter øl og vin gikk fort over til en ny frihet og mental tilstedeværelse. Uro ble til ro, og den skal jeg ta vare på.

Jeg har ikke smakt en dråpe alkohol på over et halvt år, og jeg har bestemt meg for ikke å drikke igjen. Jeg må aldri lure meg selv til å tro at jeg kan ta meg et glass. Jeg har møtt så mange som har gått i den fella.

Det er mye jeg gjerne skulle vært foruten, men når jeg først har fått denne livserfaringen, vil jeg gjerne bruke den til noe positivt. Hvis min åpenhet kan bidra til at andre får det bedre, er det verdt det.

Det er aldri for sent!

Lars Kittilsen, ansvarlig redaktør