Foto: Ole Johnny Hansen

Heia idrettsgleden!

KOMMENTAR: Eliteidretten framstår som fjernere og fjernere fra de opprinnelige verdiene og idealene.

Det var først og fremst praktiske årsaker til at det ikke ble så mye OL i tv-ruta for mitt vedkommende i år. Det er grenser for hvor fristende det er å sitte opp til klokken 04.30 for å se bueskyting, men jeg forstår godt at mange var ute av loppekassa i overkant tidlig for å se Karsten Warholms nærmest utenomjordiske prestasjon.

Men det er også slik at min interesse for disse mesterskapene, over tid, er blitt stadig mindre. Ikke fordi idrettsprestasjonene ikke er av ypperste klasse, men fordi politikken og organisasjonene rundt framstår som stadig mer lurvete. Røverstater og diktaturer står i kø for å arrangere OL og VM, og idrettsorganisasjonene takker, bukker og lar seg bruke i regimenes stadig mer omseggripende sportsvasking.

I 2019 var det VM i friidrett i Qatar, og det nærmer seg fotball-VM. Kina ser ut til å ville arrangere OL så ofte de kan. Til enhver tid flakser det rundt påstander om korrupsjon og bestikkelser i (blant annet) Den internasjonale olympiske komité og fotballorganisasjonene FIFA og UEFA. Et konkret eksempel er tildelingen av OL til Salt Lake City i 2002, der et antall IOC-medlemmer skal ha mottatt bestikkelser. Det hele kulminerte i at ti IOC-medlemmer måtte gå etter å ha mottatt «gaver» fra arrangøren i Salt Lake.

FIFA-president Sepp Blatter og UEFA-president Michel Platini er begge utestengt fra all fotball. I desember i fjor kunne VG rapportere at av de 22 medlemmene i FIFA-styret som var med på å tildele Qatar mesterskapet, har 18 senere vært innblandet i saker om bestikkelser og korrupsjon.

I Tokyo var det ingen deltakere fra Russland. Det vil si, det var mange russere som deltok i årets sommer-OL. Nasjonen Russland var utestengt, og utøverne konkurrerte under det lett kryptiske akronymet «ROC» – altså «Russian Olympic Committee». At Russland hadde et statlig dopingprogram der mer enn tusen utøvere og trenere var innblandet var ikke nok til å kaste dem ut av OL. De fikk være med likevel.

I internasjonal toppfotball eies den ene storklubben etter den andre av folk som har så dype lommer at det er ufattelig. UEFAs «financial fair play»-regler synes å ikke være verdt mer enn et innkast på egen banehalvdel når man ligger under med to mål og klokka viser to minutter på overtid. Det er noe som er alvorlig galt når Paris Saint-Germain henter magikeren Messi og gir ham flere hundre millioner for å spille ball i et par år. Fra før har de (blant annet) Neymar, Mbappé, Marquinhos, Verratti, Di María, Navas, Kimpembe og en drøss andre med kontrakter som sier at de skal ha mer enn én million kroner i uka for å spille for dem. Neymars årslønn skal angivelig være et sted mellom 35 og 40 millioner euro.

For all del: PSG har utvilsomt høye inntekter også, og har gått med overskudd, men det er åpenbart mye man kan tillate seg når man er eid av Qatar. Ja, klubben er eid av staten Qatar. Det er, pussig nok, blitt en trend at kongelige i Midtøsten, kinesere og russere (i tillegg til en del superrike amerikanere) vil eie fotballklubber i Europa.

Det er jo en gigantisk vits, alt sammen. Det synes å være andre prinsipper enn idrettens opprinnelige som gjelder i toppidretten anno 2021. I stadig større omfang. Det dreier seg om penger, anseelse og omdømme. Det handler om gigantiske, økonomiske avtaler og om å framstille seg selv på best mulig vis.

I Tokyo var det smitterekord på smitterekord og landet stengte ned og gikk inn i unntakstilstand, men OL pågikk som normalt. Det er knapt til å forstå.

Da triatleten Kristian Blummenfelt fra Bergen smadret konkurrentene på et helt utrolig vis i Tokyo, var det all mulig grunn til å bli øredøvende imponert. Det var en prestasjon til å bli målløs av. Måten han og det norske landslaget har jobbet målrettet mot over tid, drevet av testing, datadrevet innsikt og utvikling, mangler antakelig sidestykke i norsk idrettshistorie. Som en bekjent sa til meg forleden dag: «Dette kommer til å bli pensum på idrettshøyskolen.»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er imidlertid et gigantisk «men»: Blummenfelt er en del av privatlaget Bahrain Endurance 13, som ble startet av Nasser bin Hamad al Khalifa. Han er medlem av kongefamilien i Bahrain, generalmajor i garden (som har vært deployert i krigen i Jemen) og president i Bahrains Olympiske komité. Bahrain er utvilsomt en menneskerettighetsversting. I enkelte miljøer omtales Nasser som «torturprinsen».

Blummenfelt har fått kritiske spørsmål om dette. Med rette. Hans svar er at «man ikke skal blande idrett og politikk for mye». Jeg forstår at pengene fra Midtøsten setter ham i stand til å drive idrett på dette nivået, men perspektivet blir i overkant naivt. UEFA sa det samme da tyskerne ville lyse opp Allianz Arena i regnbuefargene under EM.

Dette handler selvsagt om politikk. Dette handler om grunnleggende menneskerettigheter og at vi må kunne forvente at de som, i kraft av deres roller som forbilder for mange, forstår at idrett og politikk har smeltet sammen for lenge siden. Hvorfor skulle Qatar arrangere VM i fotball hvis det ikke hadde med politikk å gjøre? Det handler om omdømme og hvordan man framstår på den internasjonale og globale arenaen. Det er åpenbart mye hyggeligere å bli assosiert med gode idrettsprestasjoner enn halshogging og middelalderske styresett. Altså det man kaller sportsvasking.

Derfor får jeg et noe distansert forhold til disse arrangementene. Samtidig har jeg, de siste dagene, vært så privilegert at jeg har sett nøyaktig det motsatte på nært hold. Endelig er breddefotballsesongen i gang, og Varden har vært på plass på flere arenaer i Grenland. Her er ingen sportsvasking, superrike russere i kulissene eller utøvere som forsøker å jukse seg til medaljer. Da Hei møtte Nome på «Heibury» tidligere uken, var det kjærligheten til idretten som stod i høysetet. Her er frivillige i sving fra morgen til kveld. Både på og utenfor banen. Her er familie og venner på tribunen og i kiosken. Mens naboen setter inn en susende takling eller jubler for en skåring.

Visst kan man ikke sammenlikne breddefotball og OL, men det er så nært. Så ekte.

For å illustrere med et konkret eksempel: Da vi var i kontakt med Hei før den nevnte kampen, var det bare smil og glede å spore. Og de lurte på om det var noe vi trengte. På dugnad snekret de plattform, skaffet et partytelt for å beskytte utstyret for eventuelle regndråper og fant fram bord og stoler til oss. Lenestoler, vel å merke. Helt og fullstendig nydelig. Og nøyaktig det samme møtte oss på Gulset dagen etter. Utelukkende hjelpsomme sjeler som står på uten annen betaling enn egen glede over å bidra til lokalsamfunnet. Selv pølsene var gratis for de 283 tilskuerne på Kollmyr.

Jeg har ikke noe imot Messi, Blummenfelt eller noen av de andre megastjernene som preger internasjonal toppidrett. Jeg er snarere dypt imponert over hva de får til og – ikke minst – hvor dedikerte de er.

Men jeg opplever at det som skjer i Champions League og de andre, tv-sendte mesterskapene fjerner seg mer og mer fra det Pierre de Coubertins olympiske filosofi. Som handler om å dyrke «individets kvaliteter i kropp, vilje og sjel» og at «det viktigste er ikke å vinne, men å delta». Toppidrett anno 2021 handler dessverre ikke om, som olympismen og den olympiske ånd prediker, at «idretten skal tjene en harmonisk utvikling av mennesket og underbygge utviklingen av et fredelig samfunn som er opptatt av å ivareta den menneskelige verdighet».

Heia idretten og heia frivilligheten!

God helg, Telemark!

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Foto: Ole Johnny Hansen