Hva er problemet med at noen vil bli omtalt som «hen»?

KOMMENTAR: Folk må selv få kunne definere hvem de er.

KrF i Vestfold og Telemark mener at partiet «hegner om familiene og barna og sikrer foreldrene trygge rammer for å kunne oppdra sine barn i en sunn kjønnsforståelse» og at «radikal kjønnsideologi må ikke frata foreldrene muligheten til å veilede og gi barna trygge rammer i oppveksten og sette føringer for foreldrenes påvirkning».

En konsekvens blir ikke bare at «legge det biologiske prinsippet til grunn i møte med kjønnsidentitet, og vil bygge skolens egen kompetanse på dette framfor å bruke eksterne aktører», men også at man «sier nei til innføring av pronomenet ‘hen’».

For å ta det siste først: Språkrådet er uenig, og vil innføre «hen» som et personlig, kjønnsnøytralt pronomen. Dette er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Språkrådet har ikke bare som oppgave å røkte språket, men også å følge utviklingen. Om ikke språket vårt hadde vært i endring, hadde vi skrev dansk fortsatt. Alternativt runer, om en skal være helt bokstavelig. I den grad runer er bokstaver.

Det har skjedd at jeg er blitt oppringt etter at vi har intervjuet noen, og omtalt dem som «han», men hvor intervjuobjektet selv foretrekker «hen». Hvorfor skulle vi ikke etterkomme dette? Er jeg – eller vi – i det hele tatt i posisjon til å mene noe annet? Åpenbart ikke.

Min tilnærming er nokså enkel: Dersom noen vil bli omtalt som «hen», er det innlysende at de kan omtales som «hen».

I 2016 kom Lov om endring av juridisk kjønn, som gjør at man skifte kjønn fra mann til kvinne eller omvendt. Biologi har ikke noe å si, ettersom loven sier at de «som opplever å tilhøre det andre kjønnet enn det vedkommende er registrert med i folkeregisteret, har rett til å få endret sitt juridiske kjønn».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det neste, naturlige skrittet er å åpne for et tredje juridisk kjønn. Dette er nå til vurdering, og det er relativt sannsynlig at man kan få en «X» i passet i stedet for «M» eller «K».

Hvilket pronomen en person ønsker å bruke eller hva som står i passet angår ikke andre, men likevel svært viktig. «Språket er et resultat av samfunnets holdninger,» påpekte språkprofessor Helene Uri i et foredrag jeg hørte denne uka. Hennes hovedpoeng var, strengt tatt, at språket vårt er stuvende fullt av ord og uttrykk som tar utgangspunkt i mannen; en skuespiller er en mann, mens den kvinnelige utgaven er skuespillerinne. Vi har lærerinner og ekspeditriser og en lang rekke tilsvarende eksempler.

Motsatt vei er det, ifølge Uri, kun to ord som tar utgangspunkt i kvinnen: Enkemann og brudgom. Begge har, pussig nok, noe med samliv å gjøre. Vi har hatt en lang rekke titler som ender på «mann». Som fylkesmann eller rådmann som er blitt til statsforvalter og kommunedirektør. Det er noe snurrig ved at noen – for eksempel Porsgrunn – fortsatt velger å kalle kommunens øverste, administrative leder som rådmann. At rådmannen er en kvinne illustrerer bare poenget ytterligere.

Har dette noe å si? Selvsagt. Det skal godt gjøres å argumentere for at mye i samfunnet handler om menn. Selv om vi er verdens mest likestilte land er det forskjeller, selv om de var mye større før.

Uri påpekte at da yrket helsesøster skiftet til helsesykepleier, ble antall mannlige søkere til studiet tredoblet nærmest over natta.

Så må vi alle ha respekt for at de praktiske aspektene ved kjønn kan være en smule trøblete. «Gruppene som har særegne behov må være tålmodige og tolerante,» sa Uri i sitt foredrag.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er ikke, i Norge anno 2022, utbredt og vanlig å spørre folk om hvilket pronomen de foretrekker. Men det kan hende det blir det. Enn så lenge må det nødvendigvis være slik at de som definerer seg som ikke-binær har aksept og forståelse for at alle ikke skjønner det helt umiddelbart.

Dette er egentlig bare småtteri sammenlignet med andre og mer omseggripende problemstillinger. Det er ikke noe i veien for, rent juridisk, at en som er som er født som mann – og som fortsatt har alle biologiske kjennetegn på dette – kan være en kvinne. Men kan hun bruke damegarderoben i svømmehallen?

Vi har lovverk som krever minst 40 prosent av hvert kjønn i ASA-styrer og store samvirkeforetak (SA), statsforetak, helseforetak, interkommunale selskaper, og aksjeselskaper hvor kommuner eller fylkeskommuner eier mer enn to tredjedeler av aksjene. Hvordan skal dette håndheves med et tredje kjønn?

Det er også de som argumenterer for at kjønn som sådan er noe vi skal og må se helt bort fra. Dette vil være innlysende positivt og riktig i mange tilfeller, men problematisk i andre. Hvis man ikke kan lage statistikker over lønnsforskjeller for menn og kvinner vil det være vrient å gjøre noe med det. For eksempel.

Kan en mann skifte kjønn til kvinne og stille i dameklassen i OL? Laurel Hubbard fra New Zealand hadde juniorrekorden for menn i vektløfting, men deltok i OL i 2020 som kvinne. Akkurat det gikk langt under middels, men det er til å forstå at noen mener at dette ikke er helt fair. Det er ikke spesielt kontroversielt å hevde at menn og kvinner har forskjellige, fysiske forutsetninger.

Denne debatten er vrien allerede i utgangspunktet, men blir enda mer komplisert når man skal vokte seg vel for hva man sier og ikke sier. Fordi det kan bli oppfattet feil eller tolket i verste mening. Det er vanskelig å ha en god debatt når frykten for å krenke innskrenker ytringsrommet så mye at det er best å la være å si noe som helst.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hvilket språk vi bruker har noe å si. «Ord og bilder er mektige våpen,» heter det i pressens Vær varsom-plakat. «Det er arrogant og feil å avvise språket som en arena for maktutfoldelse,» mente Uri.

Nettopp derfor er dette så viktig. Historien har vist oss at vi dessverre har vært altfor dårlige til å ikke bare inkludere minoriteter, men også aktivt trakassere dem. Nå må vi, i ærlighetens navn, slutte med det. Å omtale folk på måten de selv foretrekker, er det minste vi kan gjøre.

God helg, Telemark!