tegning, superliga,: N/A Foto: Ole Johnny Hansen

Hva om vi hadde engasjert oss like mye om andre ting som fotball?

Det er sjelden man ser et engasjement som er på nivået vi har sett denne uken. Og det dreier seg om fotball.

Sjokkbeskjeden om at gigantklubber som Real Madrid, Barcelona, Manchester United, Juventus, Liverpool og Manchester City – for å nevne noen – planla å starte opp en «Super League» satte så fyr på jordkloden at det er lenge siden man har sett maken.

Saken har utviklet seg for hver time som har gått, og hva som er siste nytt når disse linjene leses, er ikke godt å si. Det som imidlertid er nokså klart, er at initiativet var en fiasko av det spektakulære slaget. Nå blåses det retrett over hele linja, med beklagelser og noe som likner hoderulling.

Storbanken JP Morgan oppsummerte det nokså greit, da de fredag uttalte at «vi mistolket åpenbart hvordan denne avtalen ville blitt sett på av hele fotballverden og hvordan den kunne ha påvirket den i framtiden».

De engelske klubbene har trukket seg. Det samme har Atlético Madrid og Inter. Og så har du Barcelona. Som torsdag kveld sendte ut følgende melding:

«FC Barcelona deler synspunktet til de fleste store europeiske fotballklubber, med tanke på det nåværende sosioøkonomiske klimaet, er det behov for strukturelle reformer for å garantere verdensfotballens økonomiske bærekraft og gjennomførbarhet ved å forbedre produktet som tilbys til fans over hele verden.»

Klubben sier videre, i sin uttalelse, at «det hadde vært en historisk feil å avslå muligheten til å være en del av» Super League, før de rører i vei om hvor viktig det er man handler i tråd med «den beste interessen for fotballen», at man trenger «inngående analyser» og det som verre er. For eksempel at det er «juridisk bekreftet» at initiativet om superligaen er ok, og at det derfor «vil være upassende at den nødvendige prosessen med refleksjoner og debatt etableres som følge av urettmessig press og skremsel».

Det er fascinerende hvordan en klubb som Barcelona forsøker å ro seg ut av et problem de selv har vært med på å skape. Man trenger ikke engang være interessert i fotball for forstå at driften av fotballklubber ikke er bærekraftig. Ikke i nærheten, heller. Lionel Messi har over 70 millioner i året. Og da snakker vi euro. Ikke kroner. Noe som betyr at mannen får et par millioner kroner per dag. Gitt at han jobber 365 dager i året (noe som vel ikke ville være helt urimelig dersom man har en slik lønn).

Nå er ikke Messi representativ for alle som sparker ball i Barcelona eller de øvrige klubbene, men at lønnsnivået i europeisk toppfotball ligger noe over det meste annet, kan man være nokså sikker på. Manchester Citys spillere skal, samlet sett, heve 1,5 milliarder kroner i lønn. Så kan man anta at det renner på en del andre driftskostnader for disse klubbene. Kjøp av spillere, for eksempel.

I 2017 klinket Paris Saint-Germain til med 3,5 milliarder kroner for to spillere, Neymar og Kylian Mbappé. Slik fortsetter det. Brennhete Erling Braut Haaland skal angivelig ha blitt priset til 1,8 milliarder av sin klubb, Borussia Dortmund. Som for øvrig ikke var blant storklubbene som var «påmeldt» Super League.

Dernest må man anta at det ryker med en del euro og pund til andre kostnadsposter i klubbene. Barcelona har opp mot 500 ansatte. Klubbene har massive stadionanlegg. Det kan ikke være billig.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Når man har arbeidstakere som hever lønn på dette nivået og driften er så kostbar, er det nokså åpenbart at inntektssiden i selskapet bør være solid. Og det er den for mange av klubbene. Men slett ikke bærekraftig. Real Madrid og Barcelona har begge gjeld i milliardklassen, målt i euro. I februar meldte Juventus, som har avvikende regnskapsår, at de røk på et underskudd i 114 millioner euro i første halvdel av 2020/21-regnskapsåret – altså fra juli til desember. Samme periode året før var underskuddet «bare» 50 millioner euro. Resultat for forrige hele regnskapsår (2019/20) var på minus 90 millioner euro. Klubben har 360 millioner euro i gjeld.

Det er slett ikke nødvendig å være verken økonom eller fotballgal for å skjønne at dette er det glade vanvidd. Koronapandemi eller ei. Toppfotballen er ikke i nærheten av å finansiere seg selv, og de som har ansvaret for det, er selvsagt klubbene selv. De kjøper spillere de ikke har råd til og mater på med kostnader de ikke kan betale.

Noen klubber har valgt en enkel løsning: De har eiere fra Midtøsten eller Russland som har dype lommer. Med alt hva det innebærer.

«Dette er dagen fotballen døde,» hevdet mange på søndag, da Super League ble annonsert. Det er for så vidt riktig, for formatet og grunntanken for rikingligaen strider mot ethvert sportslig ideal – og er utelukkende økonomisk motivert. Satt på spissen: Odd kan kvalifisere seg til Champions League. Og ta en skalp eller to. I teorien også vinne. Odd kunne aldri ha deltatt i Super League. Fordi det skulle være et lukket selskap der ingen rykket ned og det sportslige var sekundært.

Det var idiotisk. Det var tankeløst. Det var borti staur og vegger meningsløst. Men det var ikke da fotballen døde.

På sett og vis dør fotballen mer og mer. Dag for dag. Pengegaloppen, omgåelsen av «financial fair play» og den absurde pengebruken sørger for det.

For egen del har jeg falt av lasset for lenge siden. Min interesse for internasjonal fotball er blitt nokså begrenset. Jeg kommer aldri til å klandre noen for å holde med det ene eller andre rikinglaget. Mange har vært ihuga fans lenge før pengefolkene kom inn i bildet. Og de heier på drakta.

Det er sikkert også sammensatte grunner til at Ian Rush- og John Barnes-plakatene jeg hadde på gutterommet ble tatt ned for godt på et tidspunkt. Jeg skal også innrømme at jeg har fått en smule sans for tysk fotball den siste tiden. Årsaken til det er todelt: Jeg har små problemer med å si at jeg lar meg fascinere av atmosfæren tyske fans lager; livet blir ikke helt det samme etter å ha opplevd Dortmunds «Die gelbe Wand» («Den gule veggen») på nært hold. Følt det på kroppen. Dessuten er det unektelig noe grunnleggende fascinerende med å følge nevnte Haaland. Han driver en helt annen idrett enn noe annen norsk spiss. Hans prestasjoner har vært en endeløs rekke av wow-øyeblikk.

Men engasjementet er ikke der at jeg brenner drakter i ren forbannelse etter at klubben «min» har gått inn i Super League. Jeg fyller ikke sosiale medier med eder og galle eller går i demonstrasjonstog. Mange har gjort disse tingene og mer til.

Engasjementet og temperamentet har vært voldsomt og heftig at jeg ikke helt klarer å komme forbi dette enkle spørsmålet: Hva om alle fotballinteresserte hadde brukt bare en brøkdel av dette engasjementet på andre ting?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hva om mediene hadde vært like fulle av saker om barnefattigdom som Super League? Eller om det hadde vært demonstrasjonstog og verbale konfrontasjoner fordi skjevfordelingen i verden er som den er? Denne uken har mine sosiale medier-konti blitt totalt tapetsert med æreskjelling av etableringen av en fotballserie. Jeg har ikke sett en eneste Facebook-oppdatering om at det, fra januar til mars, har vært en nidobling av antall barn som har tatt seg inn i Mexico, med håp om å komme seg til USA. For å nevne bare ett eksempel på noe man kunne tillat seg å være i harnisk over.

Jo da, det er naivt trekke slike sammenlikninger. Sikkert urettferdig også, for alle som er glade i og engasjert i fotball. Men at fotball er «det viktigste av alt det uviktige» har vi fått ettertrykkelig bevist denne uken.

God helg, Telemark!

Foto: Ole Johnny Hansen