Hva skal vi med politikere hvis de ikke kan gå inn i enkeltsaker?

KOMMENTAR: Systemet må være til for folk. Ikke motsatt. Da må enkeltsaker løftes fram.

I månedsvis har Katrine Grini ligget på soverommet sitt i Skien. Hun har ME og er simpelthen for syk til å gjøre noe. Men de rundt henne gjør mye. Mannen hennes, Gøran, pleier ikke bare sin kone døgnet rundt, men har også trukket opp en debatt som er svært interessant.

Saken er, i veldig korte trekk og slik jeg oppfatter det, omtrent slik: Katrines fastlege anbefaler et opphold på Røysumtunet. Dette er en privat institusjon som tilbyr pleie til alvorlig syke ME-pasienter. Skien kommune mener imidlertid at kommunens eget tilbud er godt nok, og har tilbudt henne et opphold på Skien helsehus. Fastlegen fraråder et slikt opphold, ifølge ektemannen.

Ordføreren i Skien, Hedda Foss Five (Ap), skriver på sin Facebook-side at «vi i Skien blitt veldig oppmerksomme, gjennom denne og flere saker, at tilbudet til alvorlig ME-rammede, ikke er godt nok», men at «Statsforvalteren, som er Stortingets/regjeringas forlengede arm, sier at opplegget Skien kommune har tilbudt Katrine, er godt nok». Dette mener hun er «til ettertanke».

Det siste har ordføreren utvilsomt rett i, for hun skriver også at «det som er standarden i dag, er foreldet, noe stortingspolitikere fra flere partier peker på», men at «endringer og tilbud må gjelde for alle».

Det er altså slik at standarden – altså den såkalte «veilederen» – for behandling er utdatert og at tilbudet ikke er godt nok, men fordi standarden er utdatert og for dårlig, er Skien kommunes tilbud godt nok. Det må være en fattig trøst at dette tilsynelatende er like dårlig for alle.

Dette er ikke bare en type sirkelargumentasjon som pulveriserer ansvar, men som også er helt i strid med hvordan et samfunn skal og må behandle sine innbyggere.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg er helt overbevist om at alle mener at det offentlige skal gi alle like muligheter og rettigheter. Det er innlysende. Jeg er imidlertid like overbevist om at de aller fleste også forstår at ikke alle er helt like. At ikke alle diagnoser, sykdomsforløp og behandlingstilbud er 100 prosent like.

Hele vår velferdsstat er bygget på en nokså enkel forutsetning: Dens legitimitet opprettholdes og ivaretas ved at hver og en av oss har tillit til at vi får hjelp dersom vi trenger det. Det er neppe noen som ønsker å komme i en situasjon der vi må få hjelp, men vi betaler skatter og avgifter med en forståelse for at de kan komme til nytte en gang. Litt som en forsikringsordning.

Nettopp fordi folk forstår at behovene kan være forskjellige, aksepterer de fleste at enkelte har behov for et tilbud fra det offentlige som kan være kostbart. Også fordi det kan ramme dem selv.

I mars 2021 skrev Varden om jødiske Leif Arild Levin. Han søkte Skien kommune om å plass på Jødisk bo- og servicesenter i Oslo, men fikk avslag. Denne saken havnet på politikernes bord. Også her hadde Statsforvalteren stadfestet kommunens vedtak. Til politikerne skrev kommunalsjef Erik Nordberg dette:

«Der kommunalområdet innvilger tjenester utenfor kommunale tilbud, så vil dette i hovedsak innebære merkostnader tilsvarende det en ekstern sykehjemsplass eller tjenestetilbud koster. Dette fordi vi i liten grad vil kunne redusere egne kostnader der vi allerede har etablert forsvarlige kommunale tilbud. I tillegg vil beslutninger i enkeltsaker kunne innebære endringer i kommunens praksis, noe som vil kunne lede til ytterligere kostnader som følge av krav til likebehandling av de som søker på kommunale tjenester.»

Nordberg skrev videre at «kommunalområdet ivaretar og forholder seg til de rammer og prioriteringer som gjelder for dets tjenestetilbud, og erkjenner at det ikke har anledning til å innfri alle forventninger og ønsker på en rekke områder, inkludert dette».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Enkelt oppsummert: Dette handler om økonomi, og det er nokså enkel matematikk at det å kjøpe eksterne tjenester, plasser og tilbud er dårlig butikk dersom tilbudet man selv har er godt nok eller forsvarlig.

Lederen i utvalg for helse og omsorg (UHO) i Skien, Monica Karlsen (Ap), argumenterer for at «utvalget behandlet heller ikke den gang dette som en enkeltsak». Karlsens hukommelse er tilsynelatende noe selektiv, for det var Karlsen selv som fremmet forslaget som ble enstemmig vedtatt. Her ble det påpekt at «UHO går sjeldent inn i enkeltsaker, men saken som er publisert i Varden i dag om Leif Arild Levin, som én av de to jødene i Skien som ønsker å flytte til Jødisk bo- og seniorsenter (JBSS) i Oslo, er så sterk, at UHO ser det som åpenbart nødvendig å se på og tilpasse vårt regelverk om bl.a. kriterier for tildeling av sykehjemsplass i henhold til de konvensjoner som vi er en nasjonalt og internasjonalt forpliktet på».

Det ble videre vedtatt at «utvalget ber derfor administrasjonen om å gjøre ny vurdering av saken i henhold til ny tekst i tildelingskriteriene».

Jeg mente både da og nå at det var helt riktig å gå inn i denne enkeltsaken (som de vitterlig og utvilsomt gjorde) og gjøre om på kriteriene – selv om det ikke er helt innlysende at Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter innebærer at man skal ha plass på jødisk sykehjem.

Denne saken handlet om sunn fornuft og medmenneskelighet, men også om at Stortinget faktisk har vedtatt at den jødiske minoriteten er i en særstilling.

Jeg skal slett ikke sette folk og grupper opp mot hverandre, men man må kunne sies å være i en særstilling når man er så syk at man har vært i et bekmørkt rom siden februar, slik Katrine Grini har vært. Dette er så spesielt at det er umulig for alle oss andre å sette oss inn i.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Gøran Grini skriver i et innlegg her i avisen at avslaget på opphold på Røysumtunet ble begrunnet med at «Skien kommune kjøper i utgangspunktet ikke helse- og omsorgstjenester». Dette er helt i tråd med kommunens opprinnelige tilnærming i Levin-saken.

I Levin-saken grep politikerne inn, både i enkeltsaken og kriteriene. I Grini-saken toer de sine hender. Til tross for at det synes å være bred enighet om at tilbudet er for dårlig.

Sett med helikopterperspektiv er det til å forstå at en kommune kvier seg for å påta seg forpliktelser og praksis som utfordrer den økonomiske bærekraften. Særlig når man ser inn kula og vi vet at befolkningen kommer til å bli både eldre og mer pleietrengende i årene som kommer.

Men: Det er verdt å minne om at det er fastlegen til ME-syke Katrine som har gitt sin anbefaling. Det er altså faglig fundert. I stedet for å følge dette rådet, og dermed bidra til å heve «standarden» for alvorlig ME-syke, velger Skien kommune altså å la være.

Kommunen kan selvsagt velge noe annet. Kommunen kan velge å kjøpe tjenester av en privat aktør. Kommunen kan endog si at et slikt tilbud skal gjelde for alle, dersom det er faglig fundert. Men kommunen vil ikke det.

Når enkeltsaker som ikke passer inn i det etablerte systemet, for eksempel fordi veiledere og standarder er utdaterte, må vi endre systemet – ikke la systemet diktere utfallet. Dette er som med ytringsfriheten; det er først når ytringene er i ytterkant at behovet for beskyttelse oppstår. Det er da ytringsfriheten kommer til sin anvendelse – ikke når folk sier helt dagligdagse ting.

At noe er like dårlig for alle har aldri vært en god begrunnelse.

Det er helt innlysende at politikere må går inn i enkeltsaker. På Stortinget florerer det av dem, særlig i skriftlige spørsmål fra representantene til statsrådene. Summen av samfunnet er enkeltsaker, og systemet må være til for folk – ikke motsatt. Katrine Grinis sak ser dessverre ut til å være en sak der systemet ikke passer. Pussig nok synes det å være bred enighet om dette. Uten at systemet blir endret.

For at systemet skal endre seg og bli bedre, må enkeltsaker løftes fram. Dette er et politisk ansvar. Hva ellers skal vi med politikere dersom de gjøre dette?

God helg, Telemark!