FRP: Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug. Foto: NTB Scanpix

Hvilket Frp får vi se etter helgens landsmøte?

LEDER: Frp har behov for å spisse profilen. Retningen synes å være tydelig.

Hva slags Frp kommer vi til å se de kommende månedene inn mot valget – og etter dette? Det er god grunn til å reise spørsmålet, som åpenbart ikke har en fasit, for akkurat dette lurer mange i Frp på selv. Og det er utvilsomt debatt om dette.

– Etter langt tids overveiing har vi funnet ut at vi ikke er på bølgelengde med den retningen partiet tar sentralt, sa gruppelederen i Halden Frp, Per Egil Evensen, til NRK tidligere i uken. Han og partiets to øvrige representanter i kommunestyret i Halden meldte seg like godt ut av partiet.

Det er lite som tyder på at helgens landsmøte blir like dramatisk som det sagnomsuste landsmøtet på Bolkesjø i 1994, men det er flere momenter som kan ligne. Det er, i dag som i 1994, en debatt om partiets ideologiske forankring. I forslaget til program er første setning fortsatt at «Fremskrittspartiets ideologiske grunnlag, liberalismen, tar utgangspunkt i at folk selv er bedre i stand enn politikerne til å bestemme hva som er best for seg og sine», men sterke røster har argumentert for å dreie partiet i «nasjonalkonservativ» eller – for å kalle en spade for en spade – populistisk retning.

Sylvi Listhaug har ingen motkandidater som ny leder i partiet, men er åpenbart omstridt – også utenfor partiet. Hun har åpenbart en helt annen tilnærming i kommunikasjonen og tilnærmingen til omverden enn sin forgjenger, Siv Jensen. Få i norsk politikk har sendt ut flere retoriske raketter enn Listhaug de siste årene, og Frp «vet hva de får» når hun velges som ny leder.

Mye tyder på at der Siv Jensen hadde som mål å gi Frp reell makt og innflytelse – og lyktes godt med det, har Listhaug en ambisjon om å gjøre Frp til et tydelig opposisjonsparti. Det kan kanskje være nødvendig, for regjeringsdeltakelsen har ikke vært særlig stemmesankende. Problemet for Frp er at det ikke har vært en vinneroppskrift å gå ut av regjering heller, og dermed tvinges partiet til å tenke nytt.

Det er både naturlig og nødvendig, og ledervalget sender klare signaler om retning. Ketil Solvik-Olsen foreslås som et «balanserende element» i partiledelsen, men det er ingen tvil om at Frp kommer til å bli skarpere, mer direkte og mindre grått og kjedelig – for å bruke Siv Jensens karakteristikk av eget parti i regjering. Om dette vil fungere for Frp, vil kun tiden gi svar på.