Hvorfor identifiserer vi en politiker, men ikke en «idrettsprofil»?

Når overgripere ikke identifiseres, har dette svært ofte med offeret - og ikke overgriperen - å gjøre.

Hvorfor forteller vi at Kjartan Mogen er dømt til 36 dager i fengsel etter å ha truet ansatte i Nav og barnevernet, mens «mannen i 50-årene» som er dømt til fengsel i to år og to måneder for å ha misbrukt ei jente fra hun var 14 år forblir en anonym «idrettsprofil»?

Les også
Tidligere ordførerkandidat dømt til 36 dager i fengsel
Les også
Dømt idrettsprofil har bestemt seg: – Dommen blir anket

Identifisering (eller ikke) i mediene reguleres, i all hovedsak, av Vær varsom-plakatens punkt 4.7. Denne lyder slik, i sin helhet:

«Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.»

I den grad identifiseringssaker er enkle, er den første det. Kjartan Mogen er leder for Verdipartiet i Telemark og har tidligere stilt som ordførerkandidat i Skien for Partiet De Kristne. Mogen er også tidligere dømt for vold. Når en person søker makt og innflytelse, som Mogen har gjort og gjør, har offentligheten et berettiget informasjonsbehov.

I sin enkleste form kan identifiseringsspørsmålet oppsummeres slik: Har offentligheten behov for å vite?

Det er imidlertid flere hensyn som må veies opp mot offentlighetens informasjonsbehov. Når overgripere ikke identifiseres, har dette svært ofte med offeret - og ikke overgriperen - å gjøre. Vi skal være «svært varsomme» med å identifisere dersom «identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson». I svært mange tilfeller er det en relasjon mellom overgriper og offer, og en identifisering av overgriperen kan medføre en (indirekte) identifisering av offeret. I en prinsippavgjørelse har Pressens Faglige Utvalg presisert at «pressen har (…) et særlig ansvar for å ivareta hensynet til offerets integritet» og at «det er viktig å huske at offeret i denne situasjonen er den svake part».

Pressens etiske regelverk er ingen lov eller forskrift, men må tolkes individuelt i hver enkelt redaksjon. Her er ingen fasttømret fasit. Dermed er det mulig at ulike redaksjoner vurderer ulikt.