Foto: Ole Johnny Hansen

Hvorfor kan de ikke fortelle det som det er?

KOMMENTAR: Kommunale toppsjefer sparkes på rekke og rad, men vi får ikke vite hvorfor.

Onsdag kveld denne uken: Mens store deler av landet er mest opptatt med ferie og sommerlige gjøremål, er kommunestyret i Seljord er samlet. Det er tre saker på agendaen: «Godkjenning av protokoll frå forrige møte», «Godkjenning av avtale» og «Konstituering av rådmann». Den første saken går igjen på alle møter. De to neste er nokså uvanlige. Rådmann Finn-Arild Bystrøm står uten jobb etter møtet, som går for lukkede dører. Kun Mogens Haugaard, Carina Thorvaldsen (begge Frp) og Gunhild Flatland (MDG) stemmer mot.

Bystrøm blir ikke sagt opp. Bystrøm sier ikke opp. Det heter at «partene er enige om at arbeidsforholdet avsluttes etter utløpet av oppsigelsestiden det vil si 31. oktober 2020». Rådmannen får etterlønn i ett år. Avtalen er klar på at «partene er godt fornøyd med å ha kommet til enighet i denne saken og har ingen behov for å kommentere saken ut over dette».

De skal ikke snakke om noe ut over avtalen som er inngått mellom ordfører Beate Marie Dahl Eide (Sp) og Bystrøm. Det er det heller ingen av dem som gjør. Svaret er «ingen kommentar». Innbyggerne i Seljord vet ikke hvorfor kommunens fremste byråkrat og toppleder ikke skal være det lenger. Har han gjort noe galt? Har ordfører og rådmann røket uklar? Hvorfor slutter han? Ingen vet. Ingen vil si noe om det.

Noe er det imidlertid mulig å lese ut av avtalen. Den sier at Bystrøm har «ingen plikt eller anledning til å arbeide i perioden fra datering av denne avtale og frem til utløpet av oppsigelsestiden». Seljord kommune har åpenbart ikke behov for at kommunens best betalte medarbeider skal utgjøre noe form for arbeid i oppsigelsestiden. Ikke engang feie foran kommunehuset eller rydde ut av sitt eget kontor; «fra den 1. august skal oppryddingsarbeid med avvikling av kontoret være gjennomført».

Det er få som vil ha toppledere på utgående avtale sittende på et kontor i oppsigelsestiden og tvinne tommeltotter, men det er slett ikke uvanlig at slike avtaler har en passus om at de «stiller seg til disposisjon». I Seljords tilfelle har det tilsynelatende vært så hast med å få Bystrøm ut at han ikke kunne pakke sammen viskelær og kaffekopp på mandag.

I desember 2018 kunne VG fortelle at, på knapt fem år, hadde minst 44 rådmenn hadde fått sparken, blitt presset til å si opp eller gå av etter interne stridigheter. De fikk med seg sluttpakker verdt alt fra en halv million til nær tre millioner kroner. 19 av de 44 sluttavtalene hadde klausuler der det framgikk at partene ikke skulle snakke om avgangen i ettertid.

Ett av eksemplene var Notodden-rådmann Svein Aannestad. Han fikk også sparken i ferietiden i 2018. Opposisjonen ville ha åpent møte. De mente det manglet dokumentasjon. Med 25 mot 16 stemmer fikk Aannestad fyken. «At ordføreren avviste anmodningen om ytterligere opplysninger i et lukket møte, under henvisning til selvpålagt taushetsplikt, er etter vår mening en saksbehandlingsfeil,» konkluderte fylkesmannen, for avtalen mellom Notodden kommune og Aannestad hadde også en taushetsklausul. Ingen vil si. Ingen får vite. Selv ikke kommunestyremedlemmene.

Fylkesmannen var relativt klar i sin vurdering av Notodden-saken: «I sluttavtalen forpliktet partene seg til å ikke kommentere avtalen ut over det som framgår av avtalen selv. Det innebærer en selvpålagt taushetsplikt, også for ordfører Gry Fuglestveit overfor sitt eget kommunestyre. Etter Fylkesmannens mening er det tvilsomt om dette er rettslig holdbart.»

I Tinn har samme Aannestad vært konstituert som teknisk sjef i kommunen siden februar i år. Nå fungerer han som kommunedirektør. Som er den nye tittelen for rådmenn. «Han har god og solid kompetanse, kvalifikasjoner og ikke minst erfaring både som økonomisjef og som rådmann i flere kommuner,» skrev ordfører Steinar Bergsland i framlegget da Aannestad ble konstituert i juni. Det er ikke min intensjon å trekke dette i tvil, men det må være lov å spørre seg om hvordan referansesjekker foregår i slike saker. I de fleste rekrutteringsprosesser er det normalt å kontakte den forrige arbeidsgiveren for å forhøre seg. Det er helt umulig her, for her foreligger en avtale som sier at arbeidsforholdet ikke skal snakkes om. Det er jo høyst pussig.

Det største problemet er imidlertid dette: Innbyggerne og skattebetalerne har null innsyn i hvorfor og hvordan deres penger brukes. Det er helt vanlig og, i veldig mange tilfeller, relativt udramatisk at ledere må gå. Det skjer ofte, og det er heller ikke rart at det skjer. Vårt demokrati er tuftet på at vi, som innbyggere, velger politikere som skal representere oss. Når de først er valgt, må politikerne forholde seg til krav, regelverk og lover som sikrer at beslutninger de tar gjøres i full åpenhet. Ola og Kari kan møte opp på møtene eller følge dem på nett-tv. Journalister sitter ringside. Saksframleggene er åpne og viser fakta som ligger til grunn. Dette er, når alt kommer til alt, en sikkerhetsventil. Politikernes virksomhet skal være etterprøvbar og gjennomsiktig. Det er disse ordningene som gjør at vi har et demokrati som ikke er plaget med omfattende kameraderi, korrupsjon og annen elendighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er uhyre sjelden at et by- eller kommunestyre bevilger penger til noen andre formål som er helt ubegrunnet eller som ingen vil snakke om. Ingen kommunestyrer setter av flere millioner kroner til en hemmelig vei. Det blir ikke inngått avtaler om bruk av offentlige midler som ingen vil snakke om. Det ville vært relativt uhørt.

Jeg forstår heller problemet med å være åpen og ærlig på hvorfor kommunale toppsjefer slutter. Hvis det skulle være slik at de ikke har skikket seg skikkelig, har innbyggerne krav på å vite dette. Det kan ikke være slik at kommunene ansetter folk som gjør en elendig jobb, for at vi deretter skal feie det under teppet. Det har man heller ikke anledning til. Justisdepartementets veiledning til offentlighetsloven sier dette:

«Teieplikta for opplysningar om personlege tilhøve gjeld òg i tenestemannssaker. Men fordi offentleg tilsette skal ivareta allmenne interesser, er teieplikta for opplysningar knytte til arbeid for det offentlege snevrare enn det som elles gjeld.» (…) «At ein offentleg tenestemann har fått ein tenesterelatert reaksjon som til dømes avskil, blir ikkje rekna som eit personleg tilhøve. Det vil òg vere anledning til å opplyse om den direkte årsaka til reaksjonen, til dømes at personen har utvist grov uforstand i tenesta. Det vil heller ikkje vere teieplikt for opplysningar om at ein tenestemann har gjort seg skuldig i straffbare handlingar i tenesta og kva reaksjon dette har ført til, anten det gjeld administrative eller strafferettslege reaksjonar.»

Det skal ergo mye til for at man skal kunne hemmeligholde opplysninger om toppbyråkraters arbeidsforhold. Men: Så tror jeg heller ikke at udugelighet, trakassering, latskap eller annet grums er hovedårsaken til at rådmenn må gå. Høyst sannsynlig er manglende tillit eller skrantende samarbeid mer utbredt.

«Etter at ordføraren uvarsla uttrykte mistillit til kommunedirektøren i kommunestyremøte den 17. februar 2020 og heller ikkje ville svara på om ho har tillit til kommunedirektøren etter møtet, opplever ikkje kommunedirektøren at den naudsynte tilliten er til stades. Åse Egeland har difor bedt om ei avtale om å fråtre stillinga som kommunedirektør i Midt-Telemark kommune,» heter det i Egelands sluttavtale. Også i denne er det en taushetsklausul, men innbyggerne i kommunen får – i det minste – vite hva som er den utløsende årsaken. Det skal de ha honnør for.

Hva er egentlig problemet med å være uenig eller ikke ha tillit til hverandre? Det er da ingen grunn til å ikke være åpen om dette – hvis det er dette som er problemet. Mennesker blir uenige. Det er helt normalt. I noen tilfeller blir man bare ikke enige, og det hele kan utvikle seg til noe mer. Da er løsningen åpenbar. Hvorfor skulle ikke de fremste tillitsvalgte og ansatte i en kommune være åpne om dette? Hvorfor kan de ikke fortelle det som det er?

God helg, Telemark!