Foto: Ole Johnny Hansen

I skyggen av pandemien

KOMMENTAR: Denne uken fikk jeg en telefon som fikk meg til å stoppe opp litt.

Denne uken fikk jeg en telefon som fikk meg til å stoppe opp litt. Tenke og fundere. Noe som skjer av og til. I motsetning hva man skulle tro, kanskje. Men det er selvsagt ikke slik at vi journalister ikke evner å ta til oss tilbakemeldinger. Slett ikke. Og tilbakemeldinger er det en del av. Noe som er svært hyggelig. I all hovedsak, kan man si, for det har blitt noen «hårfønere» også. Noe som vel bare er å forvente, men slikt kommer typisk fra de eller den som er blitt omtalt i avisen på en måte som gjør at de ikke klistrer artikkelen inn i CV-en, om vi kan si det slik.

Denne samtalen – og tilbakemeldingen – var utvilsomt av det hyggelige slaget. Som altså førte til at jeg måtte ta på meg tenkehatten en god stund. Leseren reiste nemlig et spørsmål som kanskje kan oppfattes som noe kontroversielt.

Vår engasjerte leser spurte meg: Hvorfor er det slik at ordførere rykker ut for å kondolere og uttrykke sin dypeste medfølelse når noen dør med koronaviruset?

Leserens observasjon er korrekt. Over hele landet kondolerer myndighetspersoner, per pressemelding, når det rapporteres om såkalte covid-19-assosierte dødsfall. Det er ikke bare ordførerne, heller. Da en tjenestemottaker døde i Skien like over nyttår sendte kommunen ut en pressemelding der det framgikk at «ordfører, kommunedirektør og kommunalområdet Helse og velferd kondolerer og sender sine varmeste tanker til de nærmeste i den tunge tiden som nå ligger foran dem». Samme ordlyd ble brukt i en melding fra kommunen fredag ettermiddag, etter et nytt dødsfall.

Poenget til den hyggelige, velmenende og undrende innringeren er ikke at ordførere og kommunedirektører skal slutte å kondolere. Det er aldri feil å vise medfølelse. Det er snarere fint og omtenksomt. «Men hva med alle andre som dør?» spurte leseren og viste til at jeg hadde skrevet i en leder at det dør opp mot 400 personer på norske sykehjem hver uke. Hva med dem som mister sine nære og kjære i kreft eller en ulykke?

Vanker det kondolanser fra myndighetene til foreldre som har opplevd alle foreldres mareritt når 15-åringen velger å avslutte livet? Til dem som opplever at barn dør i mors liv? Når noens sønn eller bror dør som følge av en overdose? I 2019 var demens årsaken til, i snitt, elleve dødsfall hver dag. 25 dør som følge av hjerte- og karsykdommer daglig. Hjerter slutter å slå hele tiden. En stadig mindre andel av befolkningen dør og vi blir stadig eldre, men det er likevel 40.000 mennesker som dør i Norge hvert år.

Og det er kun en ytterst marginal andel av dødsfallene som får samme oppmerksomhet.

Det som også slår meg, er at vi i mediene også spiller en rolle her. Ikke bare forteller vi om dødsfallene, men vi forteller fortløpende om nye smittetilfeller, innleggelser og friskmeldinger. At noen brekker beinet eller blir innlagt i akuttpsykiatrien blir det ikke saker i avisen om. Naturlig nok. Men antall covid-19-pasienter på respirator er daglig tema i mediene.

Svært mye av årsaken er nok dette: At mennesker blir smittet, blir innlagt eller dør som følge av covid-19 er avvik fra normalen. Nyheter handler, i stor grad, om det. At livet går sin normale gang er ikke en nyhet.

Kan det tenkes at en mor og en far som har stått i et levende mareritt i årevis, der barnet kanskje har vært inn og ut av institusjon og det har vært et helvete, for deretter å oppleve at barnet deres dør, stusser litt over oppmerksomheten som gis til en 92-åring som dør på sykehjem når de selv kanskje ikke hører så mye? Det blir ikke sendt ut en pressemelding. Det blir ikke sak i avisen. Det kan man heller ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men jeg blir ikke overrasket dersom noen opplever oppmerksomheten som en smule skjevfordelt

For all del, og bare så det er helt klart: Det er ingen som mener at man skal slutte å vie pandemien og viruset oppmerksomhet. Eller at det er umusikalsk at kommunedirektør og ordfører kondolerer. Det er ingen som mener at koronadødsfall er «viktigere» enn andre dødsfall. Slett ikke.

Men det er mulig å reflektere litt over hvor altoverskyggende denne pandemien er. Hvor mye oppmerksomhet den tar. Og får. Samtidig som så mye annet kommer i bakgrunnen. Myndighetene ber oss holde avstand fra hverandre. Ikke være sammen. Det er nødvendig, men sjansen for at flere opplever ensomhet og får det tungt blir åpenbart større. Det blir en slags følgefeil.

Sykehusene og helsevesenet må kanskje prioritere annerledes. Køene vokser. Også nødvendig, for hvis man ikke prioriterer riktig eller at vi stiller oss slik at helsevesenet oversvømmes av nettopp koronapasienter, kan det gå virkelig galt.

Det blir en slags samfunnsgjennomgripende triage, der vi må velge det og de som er viktigst. Uten at vi helt vet konsekvensene.

Men vi kan ane noe.

– Det er tydelig at koronasituasjonen har stor påvirkning på folks mentale helse, sa Aslaug Timland Dale i Mental Helses hjelpetelefon til VG i september. Hun kunne fortelle at antall chat-henvendelser om selvmord var femdoblet fra året før. I november mottok Mental Helses hjelpetelefon 17.000 henvendelser. Det var 4000 flere enn i november 2019.

– Det er flere ting som gjør situasjonen ekstra vanskelig i Oslo: Arbeidsledigheten har økt mer her enn i resten av landet, mange av våre innbyggere bor alene, vi har mange studenter som har blitt isolert, og en del med minoritetsbakgrunn bor i store familier på liten plass. Slår man dette sammen med en pandemi, har vi mange faktorer som påvirker den psykiske helsen negativt, sa Oslos helsebyråd Robert Steen (Ap) til VG i desember.

Her i fylket har kommuneoverleger uttrykt bekymring for at de ikke får gjort jobben sin. I Midt-Telemark sier kommuneoverlege Kristin Sekse at de har «en prekær fastlegekrise som bare ligger der». I Bamble peker kommuneoverlege Anders Mølmen på at «de lange linjene innen planlegging og kvalitetsforbedring blir satt på vent for å håndtere pandemien». Folkehelsearbeid, for eksempel, «blir skadelidende og satt på vent».

Enormt mange jobber på hjemmekontor. Som har noen fordeler, men også åpenbare ulemper. Klarer man å skille jobb og privatliv? Er ergonomien ok? Er digitale møteplasser og telefon substitutter som kan erstatte mellommenneskelig kontakt? Mange er eller har vært permittert. Det gir lavere inntekt, men også smått med feriepenger. Mange har blir sagt opp og står kanskje helt på bar bakke. Jeg vil anta at en ikke ubetydelig del av landets totale arbeidsstokk bærer på en viss uro og bekymring; hvordan kommer det til å gå med arbeidsplassen min?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er nettopp dette som er med på å gjøre diskusjonen om tiltakene så komplisert. Det er lett å hevde at det bare er å stenge alt. At det beste er å ikke bevege seg noe sted. Nærmest sveise igjen dørene til folk for en periode.

Det er et skred av synlige og – i alle fall hittil – usynlige følger av pandemien. Og altså noe som er blitt veldig synlig som følge av pandemien. Det mener jeg også er helt nødvendig, slik at vi alle forstår rekkevidden og alvoret i det vi står i nå. Informasjonsbehovet er enormt. Vi står, tross alt, midt i en pandemi.

Det betyr ikke at resten av verden settes på pause. Eller at annet enn korona er uviktig.

God helg, Telemark!

Foto: Ole Johnny Hansen