Dagen har dype historiske røtter her i landet. Den har sitt merke på primstaven. Også det såkalte ”moderne” menneske har et forhold til dagen, selv om feiringen natten før med spøkelser og onde ånder, halloween, gjennom kommersielle krefter er blitt en årlig markering.

Røttene til halloween er ikke mindre enn 2000 år gamle. Celtic-folket feiret Samhain for å holde spøkelsene borte, og av det ble det godteri på resten av oss.

Men like fremtredende som halloween, har det blitt en skikk å tenne et lys ved graven Allehelgenssøndag. Hvis du etter mørkets frembrudd søndag tar en tur på en kirkegård eller gravlund, vil du oppleve noe som er annerledes. Lysene er et uttrykk for noe det er vanskelig å sette ord på, noe som det ikke er så enkelt å forklare. Det handler om savn og lengsler.

Jeg tror at det også ut ifra et folkehelseperspektiv er viktig med Allehelgensdag.  Det er viktig med en dag hvor sorg og savn står i sentrum. Det er sunt å stoppe opp, gjerne i fellesskap, å reflektere over liv og død.

Allehelgenssøndag er en dag til å se tilbake. På det som var. Samliv, gode dager som oser av glede og overskudd. Og sykdom og død. Kiste og grav. Dagen da det er lov til å kjenne etter og gi rom for sorgen. Tenne et lys. Minne oss om det savn vi bærer i oss.

For det er mange følelser som melder seg når man har mistet en av sine nærmeste. Sorg og savn er naturlig, men likevel så tungt. Sorg får vi fordi vi har vært glad i noen. Vi har investert følelser i et annet menneske. Når de plutselig er borte, føler vi tap og tomhet. Det er kun den som har elsket et annet menneske som sørger. Det er risikoen vi tar når vi bryr oss om noen. Men dersom vi ikke elsker noen og bryr oss om hverandre da lever vi heller ikke. Livet er å elske og bli elsket. Kjærligheten til andre mennesker gjør livet verdt å leve.

Likeledes blir det en omstilling når en i familien blir borte. Det står en tom stol igjen. Familieselskaper blir annerledes, og julen som er en familiehøytid kan være ekstra vanskelig for mange. Båndene i familien blir forandret når en er borte. Noen ganger kan de som er igjen i familien knytte enda sterkere og tettere bånd.

Sorgen kan også bli en tid der man tenker mye på fortiden. Man tenker over tidene som har vært. Av og til tenker man at ting skulle vært gjort annerledes. Enkelte kan være full av bebreidelser og negative følelser som tar tid å bearbeides. Tiden leger aller sår. Noen tenker tilbake til tidene som har vært med gode følelser og mange gode minner. Vi reagerer alle forskjellig på sorg og har vår måte å bearbeide følelsene.

Flere enn vanlig besøker også kirken allehelgenssøndag. For det gjelder å finne noe i tilværelsen som gir oss trygghet, et holdepunkt i en tid preget av usikkerhet og angst. Kanskje kirken er sted som kan gi oss litt lys i mørket og håp. Kirkens oppgave må være å gi oss håp i en tid hvor vi er omgitt av truende tegn, krig, sult og økt fattigdom.

Det å leve er menneskets største ønske og sterkeste drift. Men å leve kan være et vanskelig foretagende. Mange har ønsker om å gjøre ting om igjen, ha mye ugjort. I møte med døden kjenner vi på sorgen, men ofte er det takknemligheten som fyller oss, og ved den kan vi tenke at livet og døden er flettet i hverandre.  Vi tenker på det avdøde betydde for oss. Vi opplever igjen og igjen at det avdøde var for oss vil forbli levende i oss gjennom alle minnene vi har.

Minner som kan gjøre vondt, men som også gir trøst. Minner som har satt spor i oss og som kan fortsette å puste liv i oss fremover. Minner som forteller at kjærligheten er det viktigste - det at vi opplever sorg vil også si at vi har opplevd kjærlighet, det å bli elsket. Det gir oss håp og liv, det som en generasjon kan gi den neste i gave.

Mister vi evnen til å sørge, mister vi evnen til å glede oss. ”Alt har sin tid” heter det i Forkynneren. Å være menneske betyr å leve med smerte og sår. Lidelser og sorg er en del av våre liv. Og det er for de fleste av oss ikke noe sykelig, vi trenger behandling og medikamenter for. Vi må gi plass til hele livet med alle dets motsetninger.

Allehelgenssøndag er en flukt inn i virkeligheten slik den er.  I møte med døden ser vi som er tilbake ofte livet klarere. En gammel egyptisk legende forteller om fuglen Fønix – som det bare fantes en av i hele verden. Hvert 500 år viste den seg i Egypt. Og når fuglen følte at døden nærmet seg, bygget den et rede og la seg opp i det. I redet brant den opp, alt ble til aske. Men fra asken gjenoppsto den som en ny fugl – og den nye fugl Fønix fløy opp mot den blå himmelen, klar for å begynne igjen.

Mange tror det ikke går an å stole på en framtid, at ting er ødelagt for alltid. Legenden om fugl Fønix er en legende om at alt har muligheter. Allehelgensdag er ingen verdensflukt, men en flukt inn i virkeligheten slik den nå en gang er!