Ekteskap på åremål?

Sommeren er tid for ekteskapsinngåelse. Det er all grunn til å markere den store begivenheten som ekteskapsinngåelse er, med slekt og venner slik mange har gjort det denne sommeren. For de fleste gifter seg i juni, juli og august.

Jeg har gjennom et langt presteliv fått en rekke henvendelser om å foreta vielser de underligste steder. For fantasien setter ingen grenser. En av de bedre var å foreta vielsen i soveværelset. Så kunne de nygifte etter å ha sagt sitt ja kaste seg ned i sengen! Jeg har måttet skuffe mange par med mine avslag. Men forbausende mange har blitt med på en enkel vielse i kirken.  Jeg unner virkelig (unge) giftelystne en vielse de aldri glemmer. Etter mitt syn gjør kirken det ved å anbefale vielsen i kirken som er et spesielt rom. For det er noe spesielt med kirkebryllup.

Brudepar ber meg ikke tale over «Til skilsmissen skiller oss ad». For de tror på kjærligheten så lenge den varer og den varer.

Når følelsene kjølner, forsvinner ofte kjærligheten. Vi fokuserer for ensidig på følelsene som kan sammenlignes med en febertilstand som vi kan måle. Kjærlighet er også holdning og handling. Men ingen ønsker  ekteskap på åremål. Og det er vel ikke aktuelt å spørre. Vil du ha NN som står ved din side til ektefelle i en 10-års-periode? For der og da tror brudeparet at ekteskapet skal vare til døden skiller dem!

Som prest har jeg ofte savnet en liturgi for separerte. Paret kunne under seremonien legge ringene fra seg ved alterringen og motta Herrens velsignelse. For det kan ikke være skadelig å få med seg en velsignelse når livet er vanskelig og paret har bestemt seg dor å gå fra hverandre - eller?