For jeg er jo alenemor som kjenner presset. Av økningen. For før har jeg klart meg helt fint med en lønn og stønader fra Nav, som alle foreldre får.

Det har i seg selv vært en utrolig mestringsfølelse. Å kunne ta vare på seg selv og barnet sitt økonomisk, når du er alene med all omsorg. Ikke at det ikke har vært trangt til tider. For det har det. Men vi har klart oss. Og det er ingen selvfølge.

Selv om jeg er bevisst, merker jeg at det er vanskelig og skambelagt å snakke om at jeg sliter nå i jula – og egentlig generelt. Helt siden matprisene økte, bensinprisen ble skutt til himmels og ikke minst den berømte strømmen, som har tviholdt på å være dyr en ganske så lang stund nå. Summen av alt dette fører til at jeg kjenner, og tenker, veldig på hvordan jula blir i år. Ikke bare for meg. Men for alle andre som sliter. Selv de som har en ok inntekt de klarte seg på før. For den tid er forbi.

Så hva nå? Jo. Jeg gikk noen runder med meg selv. Jeg tenkte: Jeg må spørre om hjelp. Jeg søkte etter frivillige organisasjoner som kanskje hadde hjelp å gi. Og hjelp hadde de. Men disse organisasjonene finnes ikke alltid der folk bor. Der jeg bor. I tillegg er kan det være enda mer skam knyttet til å spørre om hjelp når du bor på et lite sted.

Jeg sjekket finn.no. Der var det side opp og side ned med mennesker som trengte hjelp i jula som kommer. Det slo meg hvor mange kvinner i min situasjon som trengte hjelp. Det var enslige eller alenemødre som trengte hjelp.

Det ble så tydelig. Kvinner er de som kommer dårligst ut økonomisk. De er de mest sårbare i disse tider, når alt av priser skyter i været. Det er helt sikkert også menn som har dårlig råd. Menn kjenner kanskje på en enda større skam om å be om hjelp, enn oss kvinner. Jeg vil ikke sette kjønn opp mot hverandre. Dette var bare en observasjon av det som sto i svart på hvitt i annonsene på nettet. Der er det flest kvinner som trenger hjelp. Og jeg er jo en av disse kvinner, som kunne trengt litt hjelp i jula.

Hva slags tiltak kan man gjøre? Vel. Jeg synes folk som er enslige og aleneforeldre kunne ha fått en stønad så de hadde klart seg i jula, og ikke minst ellers, når prisene er så høye. Det kunne ha hjulpet. Så folk slipper å stresse, grue seg, gråte og være fortvilte over å gå inn i en av de hyggeligste høytidene vi har, for både små og store. Når det er sagt. Så håper jeg det blir en god jul for alle, på en eller annen måte.

Innlegget sto først på trykk i Adresseavisen.