Tirsdag var det HALLOWEEN. Dagen da små og litt for store barn løper rundt og maser etter godteri. Men også dagen da HALLOVENN arrangeres flere steder, som et alternativ til tradisjonell HALLOWEEN-feiring.

Jeg var så heldig å få være med på HalloVenn i Bø. Arrangementet er populært, og i et kulturhus der man vanligvis kommer seg fra A til B på et par minutter, må man på HalloVenn snirkle seg framover som om man er på Dyrskun.

Det var første gang jeg stod på en godteristasjon, og det var en TAKKnemlig oppgave. Men én ting la jeg merke til; jeg fikk ikke mange takk fra barna som var innom.

Jeg husker bare to, med et lite forbehold om at noen takk kan ha forsvunnet i godteritåka. Det ene takk-et var fra ei lita jente fra Ukraina, det andre fra ei eldre jente fra Polen. Jeg tror ikke det var tilfeldig.

Vi bor i et av verdens rikeste og fredeligste land. Burde vi ikke ha lært barna våre at «takk» skal sitte lengst framme i pannebrasken?

De fleste med barn har trolig arrangert barnebursdag en gang eller to, delt ut kake og godteposer, uten å få takk tilbake. Og de av oss som har jobbet/jobber i butikk har opplevd mange ganger at når kunden blir spurt: vil du ha kvittering/pose?, så svarer kunden ja eller nei. Ikke «ja, takk» eller «nei, takk», slik som britene gjør; «yes, please» og «no, thanks».

Hvorfor bruker ikke vi ordet takk mer? Er det blitt overflødig her på berget?

Snart er det Black Friday og Black week. Akkurat som vi har adoptert Halloween har vi også adoptert disse fra USA. Men den høytiden, som for mange amerikanere kanskje er den aller viktigste; den dropper vi. Thanksgiving feires 23. november i USA.

Hvorfor feirer vi ikke denne dagen i Norge, utenom høsttakkefest i norske kirker? Har vi ikke noe å takke for her i landet? Er vi så utrolig utakknemlige?

«Takknemlighet kommer ikke av hva du har eller får, men hvordan du forholder deg til livet» skrev Erling Rimehaug i en kommentar i Vårt Land nylig. Vi har alle noe å takke for hvis vi velger å se eller kjenne etter. Vi bør fokusere på det vi har istedenfor det vi ikke har.

Kommentaren traff meg litt her jeg sitter og lengter til et varmere land mens krigen herjer på flere kanter i Europa. Jeg synes det blåser for mye ute, det er kaldt å hente ved i garasjen, og jeg har ikke lyst til å rense kaffemaskina.

En lærer sa en gang til meg og klassen min; dere skulle opplevd et jordskjelv så utakknemlige dere er. Det hørtes voldsomt ut den gangen, men så har jeg også selv stått i et klasserom som lærer, delt ut mat til elevene og fått kun ett takk fra totalt 25 elever. Tirsdag fikk jeg to takk av jeg-vet-ikke-hvor-mange-barn.

Det er ikke vanskelig å lære barn å si takk. Og det er utrolig mye mer hyggelig å møte på barn - og voksne - som sier takk. Kun fire bokstaver, og et ydmykt ord som kler alle.

Jeg ble litt ekstra glad da jeg fikk «tusen takk» fra de to jentene på HalloVenn. For det er sånn det funker; man blir glad av takknemlighet. Takk avler takk.

Heller ett takk for mye enn ett for lite?