MDG krever at fiskeriministeren må svare i Stortinget. Storavisen Washington Post laget en omfattende sak der det het at «mange mennesker fordømte avgjørelsen som en nasjonal skam». Saken ble omtalt av BBC, Bloomberg og en lang rekke andre nyhetsnettsteder over hele verden. Omtalen i norske medier var massiv og minutt-for-minutt-basert.

At en hvalross forviller seg inn i urbane strøk er åpenbart egnet til å engasjere. At den til slutt ble avlivet, satte ikke bare sinn i kok. Det er mye verre.

«’Måtte du dø i helvete’: Norsk tjenestemann som bestilte drepingen av hvalrossen Freya etter at ‘skjødesløse’ folk strømmet til for å se det 600 kilo tunge dyret avslører at familien hans har fått drapstrusler fra Storbritannia og USA».

Slik lyder en overskrift i engelske Daily Mail. Avisen er ikke bare kjent for titler; den er blant de største i England. Og oppsummerer den siste utviklingen i Freya-saken nokså presis.

Fiskeridirektør Frank Bakke-Jensen og kona er blitt drapstruet. Av folk fra hele verden. Dagbladet skriver at det hagler inn, ifølge kommunikasjonsdirektør i Fiskeridirektoratet, Anette Aase, kommentarer og meldinger «rettet direkte mot ansatte i Fiskeridirektoratet og hva folk ønsker å gjøre med oss».

Den siste utviklingen i Freya-saken er at det er blitt tatt initiativ til å reise en statue av hvalrossen. På tre dager ble det samlet inn over 200.000 kroner.

– Statuen skal minne oss på hvor egoistiske vi mennesker er, som skyter fredfulle dyr fordi vi ikke ønsker dem i vår nærhet. Og forhåpentligvis tar vi smartere valg ved neste anledning, sier initiativtaker Erik Holm til NRK.

Statskanalen har intervjuet billedhogger Merete Sejersted Bødtker i sakens anledning. Hun mener at en statue av hvalrossen er «fantastisk» og «en morsom idé», men påpeker at beløpet som skal til nok må ganges med fire eller fem.

Sejersted Bødtker har nylig laget en statue av skilegenden Ingrid Wigernæs og skal lage en statue av landets første kvinnelige biskop, Rosemarie Köhn.

Å lage statuer av hvem eller hva man vil er en mulighet vi har her i landet. Selv om dette er en rettighet ikke alle benytter seg av flere ganger i uka (av relativt åpenbare årsaker), er det fint at vi kan gjøre det. At vi kan ha frie meninger om både hvalrosser og de som bestemmer deres skjebne, er også et gode vi må ta vare på, bejuble og hegne om – samtidig som vi må være klokkeklare på at vi ikke ønsker lovstridige ytringer.

Det siste defineres av rettsvesenet, men det er fortsatt lov å bruke huet og sunt bondevett. Å drapstrue folk er aldri greit.

Det er vanskelig å ikke la seg fascinere av det voldsomme engasjementet for en hvalross. Hvilket er både fint og hyggelig. Men tenk om vi kunne kanalisert bare litt av dette engasjementet til andre problemstillinger.

For å si det rett ut: Det er nokså mange som fortjener en statue før Freya. Rosemarie Köhn er et konkret og veldig godt eksempel. Ikke bare var hun den første kvinnelige biskopen i Norge, men den tredje på verdensbasis i den lutherske kirken. Hun har vært til dels kontroversiell i kirken, blant annet fordi hun har vært en forkjemper for at alle kan være prest i Den norske kirke. Hun har vigslet og innsatt homofile prester.

Köhn har vært tindrende klar på at «Kirken har mye å be de homofile om unnskyldning for» og at «homofile har langt inn i dette århundre vært en utstøtt og trakassert gruppe mennesker som kirken ikke har forsvart og vist omsorg for – slik en skulle forvente ut fra evangeliet og kristen etikk».

Sånt fortjener en statue.

Jeg har ikke noe mot hvalrosser, men jeg er mer for å hedre læreren, sykepleieren eller miljøarbeideren som går på jobb hver dag for å gjøre andres hverdag bedre. For å hjelpe andre.

Disse fortjener en statue.

Jeg vil heller reise et monument over foreldrene som selger vafler for at barna i nabolaget skal kunne spille håndball. Eller de som kjører skiløyper på vinteren.

Jeg er veldig glad i dyrelivet, men synes vi heller skal reise en statue for de som jobber i rusomsorgen, renholdsbetjenten og bussjåføren.

Innbyggeren som engasjerer seg i lokalpolitikken fortjener en statue. Det er verdt å hedre de som bruker fritiden sin i Røde Kors eller Frivilligsentralen.

Det er kolossalt mange som bør ha en statue. Som ikke får det. Lista er endeløs.

Det betyr jo ikke at det er en gjennomført dårlig idé å svi av et par millioner på å hogge en hvalross i marmor, for symbolikken kan være både interessant og vesentlig, men det må være mulig å påpeke at det er nokså mange problemstillinger her i samfunnet som hadde fortjent tiden og pengene bedre.

Tenk om vi hadde vært halvparten så opptatt av å bekjempe barnefattigdommen som en hvalross som sover på en skjærgårdsjeep. Og med «vi» mener jeg også vi i mediene. Vi er ikke bedre (eller dårligere) enn andre, skulle jeg mene. Selv om vi lager lange og omfattende saker om sosiale forhold, vil det alltid være enklere å dekke en hvalross som dormer på en brygge utenfor Kragerø.

Synd, men sant. Og ikke så rart, heller. Freya klikker inn på alle tradisjonelle nyhetskriterier, bortsett fra ett; man kan identifisere seg med saken, den er nærmest sensasjonell og utvilsomt aktuell. Det er, i høyeste grad, tale om en konflikt. Det eneste den ikke er, er vesentlig.

Dessuten: Vi kan ikke møte alt med «det er fortsatt fattige barn her i landet». Alt kan ikke handle om det, at kommuneøkonomien ikke går rundt eller at det er krig i verden.

Men det er dessverre mye som tyder på at en hvalross på villspor vekker større engasjement enn at antallet fattige barn øker. I alle fall for en periode.

Det er helt ok at fiskeriministeren blir utfordret i Stortinget. Landets nasjonalforsamling skal også brukes til enkeltsaker. Selv om ikke alle er like vesentlige.

Men statuen kan vi droppe.

God helg, Telemark!