Kjære Nordagutu, plassen som senker pulsen, og som har lært meg nye måter å bruke kunnskapen min på. Stedet som ga meg en ny start og kanskje mest av alt en real sjanse og god forståelse.

I dag fikk jeg en trist nyhet om at det på ubestemt tid fra nå ikke vil være mulig å komme opp på døgnopphold. Altså jeg var med i den nest siste gruppa på 4 ukers opphold, nå er det kun dagstilbud å få.

Jeg blir så innmari lei meg og skuffa over det landet her noen ganger. Er det virkelig her vi må kutte?!

Eller kunne vi kuttet på annet for å heller øke kunnskapen og bevisstheten rundt overspisingslidelser og andre problemer knyttet til psykiske/fysiske lidelser og overvekt?

Statistikken forteller oss tydelig hvor skoen trykker, men vi bare driter i det? Steder, mennesker, kunnskap og tilbud som på Nordagutu mener jeg er helt nødvendig for å hjelpe flest mulig mennesker som syntes mat og overspising er blitt en for stor del av hverdagen og livet. For sånn føles det faktisk! Du føler deg fanget i noe du ikke finner veien ut av selv, en hjelpende hånd hadde betydd alt. Oppi dette er det noen som tenker og gjerne sier «bare å ta seg sammen! Ete mindre å lee seg mer da vettø, ikke noe hokus pokus det!».

Kanskje det er sånn våre overhoder tenker og faktisk mener også? Siden noe så viktig ikke får slått rot i denne kampen vi er så mange som står i? Jeg blir så engasjert for det føles så viktig! Jeg hater tanken på at det er så utrolig mange som har det som meg, uten å kunne få hjelp og støtte fordi staten skal kutte antall døgn på sykehus osv?!

Vi har ALT å vinne på at flest mulig får den hjelpen de trenger for å leve et sunt liv for seg selv og familien, kan gå på jobb og bidra i samfunnet uten å stadig falle tilbake i dette hamsterhjulet av gammel og godt dyrket drit.

Over og ut!

Innlegget ble først publisert på Sara Finmarks Instagram og er gjengitt i Varden med tillatelse.