Odd har vært en viktig del av livet mitt fra jeg var lilleputt, over i junior fotball, og er fortsatt en viktig del av livet mitt som voksen. Jeg elsket å henge i ballnettet og kikke på a-laget til Odd, mens jeg var på trening eller drev med løkkefotball. Jeg lærte muligvis mine første banneord av Holtan og Borgersen, kanskje ikke nødvendigvis så bra akkurat det, men Odd-laget på 90- tallet var så engasjerte i det de holdt på med at det var umulig å ikke la seg inspirere. Drømmen om å en dag spille på a-laget var til å ta og føle på. Den drømmen fulgte meg hele veien frem til jeg avsluttet VGS.

Det var noe eget å se a-laget fra gjerdet på vei hjem. Kanskje spille en ball tilbake som hadde havnet over gjerdet og ut i veibanen. Få et par ordvekslinger med Solli. Få kjeft av banemann Tollefsen når du snek deg ut på treningsbanen til a-laget. Sitte side om side i klubbhuset med de gamle, a-laget og de unge i klubben. Oddsjela ble formidlet videre uten at vi var klar over det.

Odd var klubben for hele falkum. Fattig og rik, og uavhengig av hvilke ressurser familien din hadde. Odd hadde en posisjon i nabolagene, og det var en ubetinget gjensidig kjærlighet. Odd var som den i nære omgivelser som alltid stiller opp, uten å tenke på å forvente noe tilbake. Fordi klubben var bygget på et samhold og en tilhørighet som knyttet lokalbefolkningen sammen. Uten at noen tenkte noe over det. Det var bare sånn. Du var en del av Odd. Norsk arbeiderklasse på sitt beste.

Og det viktigste kortet i mitt liv var hvitt, med størrelse av et bankkort, med en enkel Odd pil, og ga meg gratis inngang på alle hjemmekamper. Stadion, treningsbanene, brakka og klubbhuset var for alle, og for meg var det en trygghet så snart jeg hadde lagt fotballskoene i sekken og var på vei til Odd med kompisene mine. Da ble det som var av bekymringer lagt igjen hjemme.

Det er nettopp her Odd må huske sin historie og posisjon. Odd er en samfunnsaktør som skaper en arena for fotball og utvikling, men vi må ikke glemme at Odd også skaper en arena for trygghet og omsorg. Inkludering. Nærhet og håp. Det er statistisk sett flere av barna i dag som spiller breddefotball i Odd, som også opplever at det er utrygt hjemme, og som har Odd som en trygg havn uten å tenke over det. Men jeg kan tenke over det nå som voksen, for Odd var min trygge havn i barneårene. Jeg vokste opp med å være den voksne hjemme, men i Odd fikk jeg være barn i noen timer. Kroppen husker, og jeg blir den dag i dag rolig bare av å være på Odd.

Jeg har mange søsken som hadde den samme tryggheten på Odd. Vi gikk sammen til stadion, fulgte hverandre på trening, og vi var heldige fordi Odd lå i nærheten. Foreldrene våre hadde ikke mulighet til å følge oss på trening. Derfor er det med bekymring at jeg får med meg en diskusjon i fotballmiljøene i Skien, der det stilles spørsmålstegn ved om Odd skal være en breddeklubb. Hvis man forventer at barn på øvre falkum, århusvegen, gamle grensa, mæla og nordre bydel skal mestre å reise lengre avstander for å komme på trening, så er jeg redd for at det er mange som vil falle fra. Jeg er bekymret for at det vil gå hardest ut over de barna med minst ressurser på øvre Falkum, de barna som vokser opp med utrygghet, og de barna som har foreldre som hverken har tid eller ressurser til å følge barna sine til trening. Jenter og gutter i Odd!

Hvis Odd noen gang mister breddeidretten, barne- og ungdomsfotballen, og Odd kun skal ha ansvaret for de beste guttelagene og juniorlagene, så vil Odd bli en klubb for de rike og de med økonomiske ressurser til å sende barna sine på toppidrett. Odd burde være en breddeklubb for barna i og rundt stadion, og slutte å hente spillere fra hele byen, frem til det er snakk om juniorfotball. Oddgenseren bør være en del av alle hjem på Falkum. Den dagen Odd eventuelt skulle ta bort breddetilbudet, så er jeg redd for at tilhørigheten og identiteten til klubben vil bli så fallende at Odd ikke lenger er en del av eliteserien.

Den dagen Odd ikke skulle vært en breddeklubb lenger, så har jeg sett min siste Odd kamp. Da kan jeg ikke lenger identifisere meg med klubben som stilte opp for meg den gangen.

Odd, ikke glem hvem du er! Bygg klubbhuset som på 90-tallet, og få historien opp på veggene igjen, så vanlige folk kan se det. Og vær et godt forbilde for de andre breddeklubbene i forhold til hvordan dere tar vare på ungene i nabolaget deres. Når alt kommer til alt, så handler det om at barn og unge skal lære å ta vare på seg selv og hverandre på en god måte.