På nytt er det fremmet søknad om å bygge boliger ute i ælva i Skien. Utbygger har justert tidligere planer og fremmer på nytt søknad om å utvide Klosterøya mot sør for 70 nye boenheter på en plattform ute i ælva.

Utbygger kan friste allmennheten med «kortreiste naturopplevelser tett på vassdraget». Dem om det. Jeg kan tenke meg mer fristende naturopplevelser enn en kaikant nær Klosterfossen.

En slik utbygging reiser naturlig nok en rekke grunnleggende og prinsipielle spørsmål som krever formell behandling og godkjenning av ulike faginstanser. Men dette handler ikke kun om vassdragstekniske spørsmål. Dette handler først og fremst om byutvikling. Hva vil vi med byen vår? Hva er det som gjør byen attraktiv og hva skal til for å få et levende sentrum?

Det argumenteres med at byen trenger flere folk som ønsker å jobbe, bo og bruke byen. For å redusere bilbruken bør flere bo og jobbe i sentrum. Hva er det som tilsier at den utbyggingspolitikken vi ser på sentrumsnære arealer skal bidra til vitalisering og utvikling av sentrum?

Mens utbyggingen på Skien Brygge heies frem av et politisk flertall i den form og det volum som utbyggerne ønsker, erkjennes samtidig at denne formen for utbygging ikke treffer en viktig målgruppe.

I høringsforslaget til ny sentrumsplan står følgende; «det lenge har vært en trend i mellomstore og mindre byer at folk i pensjonsalder selger eneboligen og flytter til sentralt beliggende leiligheter. Dette frigjør større eneboliger utenfor sentrum, som ofte er attraktive for barnefamilier. For å få en større økning av barnefamilier og unge voksne i sentrum, er det viktig at boligtilbudet treffer disse gruppene».

Hvordan har så de siste års utbyggingspolitikk på sentrumsnære arealer truffet? Hvor mange barnefamilier har bosatt seg i Bryggeparken, på Klosterøya, på Fløtninga, i Klosterfoss Park, på Lietorvet, i Herkules Park og (så langt) i Brekkeby Hage? Det er heller ingen grunn til å forvente at andelen barnefamilier i og nært sentrum vil øke med en utbygging på Skien Brygge eller på en kunstig øy nær Klosterfossen.

En konsekvens av utbyggingspolitikken så langt er at andelen godt voksne/eldre er sterkt økende i og nært sentrum. Er det disse menneskene som skal fylle vinbarene og sushirestaurantene rundt Bryggevannet og skape liv og aktivitet i sentrum for øvrig?

Som referanse for denne utbyggingspolitikken vises det til København og Oslo. Om transformasjonen av Tjuvholmen og Sørenga vitaliserer slitte bydeler i Oslo, er det langt fra gitt at nye bydeler på Klosterøya og Langbryggene vil vitalisere Hjellen, Kverndalen og Lie. Det grunn til å minne om at de byene man bruker som referanse er byer med et folketall som er mer enn ti ganger større enn Skien, med en arbeidsplass- og befolkningsvekst som Skien knapt kan drømme om og ikke minst en alderssammensetning der fordelingen mellom unge og eldre nærmest kan speilvendes i Skiens disfavør.

Med det nye sykehjemmet i Kverndalen og inntil 80 omsorgsboliger på Tømmerkaia, vil sentrum få større behov for lett tilgjengelige rullatorer enn lett tilgjengelige bysykler og sparkesykler.

En annen, og vel så alvorlig konsekvens, er at den type utbygginger vi ser i Skien (og i flere andre byer) skaper et boligmarked som gjør at yngre barnefamilier og de med ordinære lønnsinntekter ikke lenger har råd til å etablere seg og bo nært sentrum. Uten tilgang på attraktive boliger for denne målgruppen, kan faktisk dagens utbyggingspolitikk ha motsatt effekt; den kan gjøre det vanskelig å sikre byen tilgang til verdifull arbeidskraft. Utleieboligene på Tømmerkaia er et positivt bidrag, men heller ikke disse har barnefamilier som målgruppe.

Det har gått mange år siden de første sentrumsnære leilighetsprosjektene stod ferdig. Så langt har en sterk økning av antall innbyggere i og nært sentrum ikke gitt en merkbar effekt i form av økt handel og annen økt aktivitet i sentrum. Hvor lenge skal vi vente på at dagens utbyggingspolitikk gir en ønsket effekt?

I kommuneplanen står det at det frem mot 2030 skal det utarbeides en egen boligstrategi som skal se på hva slags boliger som bør bygges og hvilken rolle kommunen bør ha og at det skal spesielt tilrettelegges for attraktive boliger og bomiljø for barnefamilier.

Selv om det her ligger en åpenbar erkjennelse om at byutvikling krever nye og andre grep enn dagens utbyggingspolitikk, er troen på private utbyggere og deres rolle i byutviklingen så stor at kommunen gir seg selv seks år på å avklare sin egen rolle og utforme en egen boligstrategi.

Det er legitimt å legge til rette for reduksjon i biltrafikken og et sentrum som er «bilfritt», men konsekvensen av utbyggingspolitikken må ikke bli et sentrum som er «barnefritt».