– Det var ingen protest. Det var en avstemming, og han ble valgt med applaus. Vi stemmer jo ikke på ham, så da var det slik vi måtte gjøre det, sa vår egen fotballpresident, Lise Klaveness, til de norske journalistene i hovedstaden i Rwanda, ifølge VG.

Man kan kanskje forsøke å kalle det noe annet enn en protest, men det blir selvsagt underlig. Klaveness og NFF skal ha den største honnør for å stå opp mot galskapen, blant annet gjennom å være tydelig på hvorfor hun ikke har tillit og – ikke minst – at det ble forsøkt å finne en motkandidat til Infantino.

Dessverre uten å lykkes.

Jeg er glad i sport. Og fotball spesielt. Men jeg blir så usigelig trist, lei og – for å si det rett ut – sint av å registrere utviklingen i organisasjonene som skal ta vare på, fremme og utvikle internasjonal idrett.

Vi snakker om organisasjoner og kulturer som framstår som ikke bare moralsk konkurs, men over også godt over grensa i mange tilfeller. Hvor vi snakker om lovbrudd. Korrupsjon og bestikkelser. I FIFAs tilfelle er en rekke topper blitt tiltalt, men ingen er dømt. Sepp Blatter måtte gå i en sky av korrupsjonsanklager, og inn kom Gianni Infantino.

Angivelig for å rydde opp.

Det så lovende ut, men:

– Jeg skal ikke si at Infantino gjorde noen dårlig jobb som generalsekretær i UEFA. Men han framsto veldig, veldig fort som en «solkonge» i FIFA, sier Karen Espelund til VG.

Hun var generalsekretær i NFF og styremedlem i UEFA. Og har dermed svært gode forutsetninger for å mene det hun gjør. Og peker på at Infantino har vært svært flink til å reise verden rundt for å sanke støtte, som igjen har gjort at det har vært få kritiske røster.

At FIFA-kongressen legges til Rwanda, er beskrivende. Mange av de vestlige medlemslandene, som Norge, er svært kritiske til Infantino. I Afrika, for eksempel, er tonen en annen.

Viljen til å inngå avtaler med, og dermed få støtte fra, regimer som har et avslappet forhold til grunnleggende menneskerettigheter, synes å være stor. I vinter ble det, for eksempel, kjent at FIFA hadde til hensikt å signere det saudiarabiske turistbyrået som sponsor til fotball-VM for kvinner.

Mer paradoksalt kan det nesten ikke bli. Grellere eksempel på sportsvasking finnes knapt. Arrangørlandene Australia og New Zealand var alt annet enn imponert.

Det var heller ikke så mange som ble spesielt overrasket over at FIFA-presidenten like godt flyttet til Doha i Qatar, som var vert for det mest skandaleombruste mesterskapet noen gang.

«Personer som får makt, har en tendens til å skifte syn på både seg selv og andre. Mange blir selvopptatte og grenseløse og setter andre regler for seg selv enn for andre. Mange utnytter også makten til egen fordel og på bekostning av andre. Det ser ut til makt ofte svekker moralen,» skriver BI-professor Linda Lai – ikke om Infantino, men om at makt korrumperer.

Er det dette som skjer med idrettsledere som svinger seg på den internasjonale scenen? Det er neimen ikke godt å si, men det framstår som nokså åpenbart at det er tale om systemer og strukturer som ikke er sunne.

Og selvsagt ledere som ikke rydder opp i problemene.

Så kan man spørre seg om hva man kan gjøre med det. Debatten om å boikotte VM i Qatar var god, men konkluderte uansett med det samme som alltid: Det skjer fint lite.

Vi er ikke blitt kvitt doping fordi det er nulltoleranse for det, men det hjelper. Slik må det også være med alt annet av uhumskheter innen idretten, og jeg mener – helt oppriktig – at vi ikke kan være med på legitimere det som skjer i FIFA, UEFA og IOC dersom det ikke blir snarlig bedring. Visst må vi bidra til å sette søkelyset på ukulturen, og det er antakelig ingen som har gjort dette bedre enn fotballpresident Lise Klaveness.

Forleden ble hun intervjuet av New York Times om fryktkulturen i Infantinos FIFA.

Dette hjelper. Men er det nok? Ikke noe hadde vært bedre, men jeg er jo i tvil. Og hvis ikke, er det bare én ting å gjøre:

Å trekke seg ut. Ikke være med på det som skjer. La dem holde på uten oss.

Konsekvensene vil åpenbart være store dersom Norge ikke vil være en del av FIFA, UEFA, IOC eller andre organisasjoner som organiserer idretten. Det er neppe verdens største trussel at det norske fotballforbundet boikotter VM i fotball, for vi er aldri med likevel, men noen må ta ansvar og noen må ta det først.

Om Norge hadde boikottet vinter-OL, hadde pipa fått en annen lyd. Det hadde vært trist og trasig, men kan hende det blir nødvendig. Det er så mye som står på spill at noen må være tydelige.

Å la være å klappe er neppe nok. Dessverre.

God helg, Telemark!