Helt konkret samlet vi inn litt vinterklær og ga 20.000 til bymisjonens «På vent»-ordning, som innebærer at de som trenger det kan få en suppe eller et annet måltid fra noen andre. Det hele stammer fra den amerikanske «pay it forward»-ordningen, der man ikke bare betaler for seg selv, men også nestemann.

Da vi var innom bymisjonens lokaler i Storgata, fikk den ene jakka vi hadde med ny eier; ei ung jente fra Syria manglet rett og slett vinterjakke. Hun frøs. Men nå har hun fått seg en ny jakke, takket være Vardens ansatte.

Det var også flere som kom for å få seg en varm suppe som var «På vent». Dette er kanskje det eneste varme måltidet de får i seg i løpet av en dag. De får det på et sted hvor de møter andre mennesker. Hvor de ser andre og hvor de også blir sett.

I den store sammenhengen var det ikke vårt bidrag rare greiene, men det var mer enn ingenting, og jeg skriver ikke om dette for at vi skal skryte av oss selv, men for å løfte fram den fantastiske innsatsen som legges ned hver eneste dag av Kirkens Bymisjon. De er ikke de eneste som står på for andre, men de bidrar på en aldeles fabelaktig måte.

Slike møter, med de som bidrar og de som mottar, gjør inntrykk. På bymisjonen sier de gjerne, for å sette det litt på spissen, at det er «elendighet nok til alle». Det er kanskje mer riktig enn noen gang. Dessverre.

Samtidig er det gode grunner til optimisme, for i takt med at behovet øker, går solidariteten blant folk opp. Jeg hører fra flere at givergleden stiger, selv om mange har det trangt selv. Folk gir selv om de ikke har så mye å gi.

Det kan være at når vi selv opplever at det blir krevende, får vi en økt forståelse av hvordan andre har det og dermed et større behov for å bidra.

Er det slik at vi, som samfunn, ønsker å ta et større ansvar for andre når det blir krevende? Jeg tror det. Dette er solidaritet i praksis.

Vi skal ikke gjøre alt her i verden til politikk, men jeg mistenker at dette kan være noe av forklaringen på hvorfor regjeringspartiene faller og faller på gallupene. Vanlige folk utviser solidaritet, mens regjeringen sitter stille og «følger med» og forsøker å forklare hva den har gjort. Men problemet er at folk flest opplever at lite skjer.

Strømprisene går i taket, maten blir dyrere, alt blir verre. Vi må tåle trangere tider, og selv om vi åpenbart ikke regulere oss ut av alt, oppfatter de fleste at lite eller ingenting skjer. Dermed koker mye ned til et spørsmål som mange antakelig stiller seg om dagen:

Hva skal vi med et parti som er for «vanlige folk» når det er vanlige folk som må gjøre jobben for dem?

Det fosser inn penger til det offentlige, mens stadig flere sliter. Lykke til med å forklare det, for det går ikke, og det bør heller ikke være slik. Politikk handler om mye, men suksessformelen i Norge handler om små forskjeller og omfordeling. Det oppleves ikke slik nå.

Jeg tror at mange opplever at samfunnets samlede solidaritet øker og at vi – hver enkelt av oss og samlet – bidrar litt til omfordeling og at vi hjelper hverandre, mens regjeringen mangler kontakt med grunnplanet. De er ikke i øyehøyde med folk. De har ikke øret til bakken.

Det er lite jeg ønsker meg til jul, for jeg er heldig stilt. Jeg har alt jeg trenger, og vel så det. Men jeg ønsker meg utvilsomt at vi tar med oss videre, inn i det nye året, at vi deler mer med hverandre. At vi fortsetter å dele. For det kommer til å bli krevende også i månedene som kommer.

Min oppfordring er derfor at vi alle tar en runde i tenkeboksen. Kan vi alle avse litt til de som trenger det mer enn oss? Har vi klær og utstyr liggende, som andre kan ha nytte av? Hvordan kan vi hjelpe?

Om vi alle bidrar bare litt, blir effekten stor.

God jul, Telemark!