Man kan ikke hoppe rett på tekstbehandling i Word før man vet hva et ord, en setning og et avsnitt er. Det viktigste vi lærer elevene er kritisk bruk av den nye teknologien, men bruken av IKT må styres av lærerne og være begrunnet i faget og fagets didaktikk heller enn å være et mål i seg selv.

I norsk skole er digital kompetanse en av fem grunnleggende ferdigheter likestilt med lesing, skriving, regning og muntlige ferdigheter. Digitale verktøy kan være gode redskaper i undervisninga, men aldri tatt ut av en faglig og didaktisk kontekst. Elever får nødvendigvis ikke noe læringsutbytte av å spille «Minecraft» bare fordi vi kaller det «Skole-Minecraft». Spillet må brukes som en del av et nøye planlagt undervisningsopplegg, for eksempel i matematikk der en skal lære å regne ut areal, omkrets og volum.

Ipad og PC gir mange muligheter for god undervisning og læring, men det forutsetter at læreren har kompetanse i pedagogisk bruk av IKT. I det enormt raske tempoet digitaliseringen har skjedd, har mange lærere verken greid å henge med eller fått muligheten til å tilegne seg denne kompetansen.

Barn og unges skjermbruk debatteres heftig i media om dagen. Vi ser i avisartikler og på sosiale medier at foreldre gjør opprør mot den ukritiske skjermbruken i skolen.

Det forstår lærerne, og vi har en plikt til å si fra på vegne av elevene og vår egen profesjon at vi må stoppe opp og tenke oss nøye om.

Foreldre går til innkjøp av fysiske bøker selv, fordi de erfarer at barna ikke lærer å skrive for hånd. I leksearbeidet ser de voksne at å skrive med fingeren på en skjerm eller å lese tekster digitalt, ikke gir det samme læringsutbyttet og ferdighetene som å lese og skrive i bøker. Forskning støtter dette:

«Lesing og skriving er prosesser der vi bruker flere sanser. Når vi skriver for hånd, får hjernen tilbakemelding gjennom bevegelsen vi gjør, og følelsen av å ta i blyant og papir. Denne tilbakemeldingen skiller seg vesentlig fra den vi får når vi skriver på og føler tastene på et tastatur», sier professor Anne Mangen ved Lesesenteret.

I Skien kommune er det stor forskjell fra skole til skole i hvilken grad elevene har fysiske lærebøker. Etter at alle elever fikk 1:1 IPad eller PC, er det ikke alle rektorer som prioriterer eller finner rom for innkjøp av lærebøker i tillegg til de nettbaserte løsningene som krever lisenser.

Noen skoler og trinn er heldigitale, mens andre har bøker i enkelte fag. Vil vi ha det sånn – at hvilken skole elevene går på er avgjørende for hvordan det legges til rette for læring?

Lærere fortviler over mangelen på lærebøker, og står hver dag ved kopimaskinen med en klump i magen. Det er nemlig lovstridig å kopiere fra læreverk i stor utstrekning, og fra engangsbøker er det faktisk ikke lov å kopiere en eneste side. Tiden det tar å lete fram og kopiere tekster og arbeidsark kunne ha vært brukt på noe langt mer nyttig – nemlig å lage gode undervisningsopplegg til elevene våre.

Det er ikke bakstreversk å ønske seg tilbake til papirbøkene. Vi lærere har kunnskap om hvordan elever best lærer, og da kan ikke økonomien stoppe oss fra å gi dem de læremidlene de trenger.

Ipad og PC har kommet for å bli, og selvsagt må elevene tilegne seg digitale ferdigheter. Vi kan ikke gå baklengs inn i framtida!

Sluttrapporten fra det omfattende forskningsprosjektet «GrunnDig» er nå publisert. Denne gir et innblikk i erfaringer og bruk av digitale læremidler, ressurser og verktøy på 1-13 trinn. Det er å håpe at rapporten leses av alle beslutningstakere, og at de forstår at vi ikke kan fortsette å eksperimentere med våre barns framtid.

Vi trenger en tenkepause i den ukritiske, digitale satsningen i skolen, sier den kloke forfatteren og skolemannen Inge Eidsvåg. Han spør også om det kanskje er et paradoks at Finland er på bunn i OECD når PC-bruk kartlegges, men på topp når kunnskaper måles? Vi forsøker altså å ta igjen Finland ved å gjøre det Finland ikke gjør. Eidsvåg sier at tenkepausen må brukes til det følgende:

1. Å sette oss nøye inn i hva digitale verktøy gjør med elevenes læring og utvikling. Denne kunnskapen må vi bruke til å ta gode, politiske beslutninger, heve læreres kompetanse i pedagogisk bruk av IKT, lage gode planer forankret i forskning og med velfunderte pedagogiske og didaktiske begrunnelser.

2. Å satse på det vi vet er viktig for en god skole og en god barndom: samvær med omsorgsfulle, trygge voksne, samspill og lek med venner og klassevenner, å få være ute i naturen, bruke alle sansene, skape, male, tegne, musisere, løpe, hoppe, danse, synge, spille teater, lytte oppmerksomt til en god fortelling eller et musikkstykke, utforske, reflektere, diskutere og samarbeide i et trygt og stimulerende læringsmiljø.

Det er en viktig investering for framtida til våre barn og unge! Skolen skal legge til rette for læring for alle elever og stimulere den enkeltes motivasjon, lærelyst og tro på egen mestring. For å oppnå det, må vi gjøre mer av det vi vet virker, ikke fortsette å eksperimentere uten mål og retning.

Elevenes læring og utvikling skal stå i sentrum for skolens virksomhet. Vi er nødt til å stille oss spørsmålet om vi legger godt nok til rette for det slik vi driver på nå.

De negative konsekvensene av for mye skjermbruk vet vi en hel del om. Elevers leseferdigheter blir dårligere, det blir for mye stillesitting, øyeleger roper varsko om skadevirkninger på barn og unges syn, og det har skjedd noe med både barn og voksnes evne til oppmerksomhet, utholdenhet og konsentrasjon.

Kanskje vi til og med må lære barna våre, og ikke minst selv reflektere over, at det ikke er farlig å kjede seg av og til?

Kanskje Albert Åbergs kloke farmor hadde rett da hun sa: «Det kjedelige finnes for at man skal kunne merke forskjellen når det morsomme kommer etterpå»?

SI DIN MENING! Vi i Varden vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send ditt leserinnlegg til debatt@varden.no

Tips til hvordan skrive et godt leserinnlegg finner du her.