Nå hører jeg fra foreldre at tilbudet på toppidrettsungdomsskole er bra og variert. Jeg kjenner ikke til hvor idrettsspesifikt tilbudet eller talentsatsningen er. Jeg vet at klassene er mindre og det er flere lærere per elev. Jeg ser at de bruker naturen i undervisningen, og jeg vet at lærerne er engasjerte i det de holder på med.
Problemet er kanskje ikke hvem som går der, men heller hvem som ikke går der. Er tilbudet i det hele tatt bra hvis man ser det fra perspektiv?
Gjør det noe med den indre motivasjonen til barna våre når mye av både aktiviteter og nå skolegang i stor grad blir styrt av foreldre, trenere og andre som vet det beste for dem?
Gjør det noe med den naturlige kreativiteten som ble skapt i vennerelasjoner på løkka en sen sommerkveld? Kreativiteten som kommer innenifra og som trenger rom for å vokse.
Gjør det noe med et barn, en vennerelasjon, et nabolag og en skole at noen barn blir tatt ut av sitt naturlige miljø for å gå på toppidrettsungdomsskole? Alle barn har sin rolle i sin naturlige vennegjeng, det gjelder like mye samtalene i hastverk til skolen, i klasserommet, som samtalene på vei hjem fra skolen.
Tilhørighet til de du vokser opp med i nabolaget ditt er viktig. Jeg vet at hvis min beste venn som jeg alltid gikk med til skolen, som jeg alltid kom for sent sammen med til skolen (selv om vi bodde nærmest av alle i klassen), som jeg hadde de næreste samtalene med hjem fra skolen, hadde fortalt meg at han skulle starte på toppidrettsungdomsskole, så tror jeg det ville gjort noe med oss begge (jeg håper iallfall det).
Når jeg tenker tilbake på min barndom og min skolegang, så husker jeg at det var en miljølærer som så meg og hvor viktig fotballen var for meg.
Det eneste han gjorde var å ta med en ball ut i friminuttet. Han putta en fotballdrakt ned i sekken min en dag uten at noen av de andre så det. Jeg tror han visste ordentlig hva barnefotball og idrett handler om. Han spilte sammen med oss og viste like stor glede som oss barna i å spille enkel fotball.
Jeg hørte og en historie om Myggen en gang. Han hadde med seg ballen på løkka, så forsøkte han å treffe tverrliggeren så mange ganger at de andre ungene i nabolaget hørte at det var fotball på løkka. Det er fotball for meg. Og spør du meg, når du ser på detaljene og hans person, så har vi fortsatt til gode å se en ny Myggen på banen.
Kanskje bør vi foreldre (inkludert meg selv) ta et skritt tilbake og tenke over hvilke nabolag vi vil være en del av, og tenke at vi må la barnas naturlige drivkraft få større spillerom.
SI DIN MENING! Vi i Varden vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send ditt leserinnlegg til debatt@varden.no