Folk pusset opp og reiste på tur. Mange hadde behov for en pause i hverdagen. Stresset med å hoppe ut av senger på tidlige morgener og unger som skulle både i barnehage og på skole, var nå satt på pause. Alle skulle være hjemme, i alle aldere. Jenter og gutter som drev med sport kunne ikke gå på trening, alt ble forandret.
Ordet «seriemaraton» ble allemannseie der vi hele gjengen benket oss oppi sofaer med godis og lørdagspizzaen flere ganger i uken. Vi hadde fri. Dette gikk fint i flere uker. En revolusjon av nettbutikker, varer på døren og joggebuksa som var selveste symbolet på avslapping, vitnet om en hverdag som er deilig i noen uker og så burde hverdagen startet igjen. Men den gjorde ikke det, iallfall ikke den hverdagen vi hadde kjent frem til nå.
Etter en lengre tid fikk de minste barna igjen komme i barnehagen, oppdelt i grupper, kohorter. De kunne se hverandre, men ikke gi en klem og det måtte være avstand. Gutten som gikk siste året i barnehagen spritet hendene med flasken som hang på gjerdet. Alle måtte det. I tillegg sto det en vask ute hvor alle kunne vaske hender med vann og såpe. Hjemme fortsatte han.
Gutten på snart 6 år talte hvor lenge han vasket hendene og håpet at viruset var skyldt ned i vasken. Etter hvert begynte han å utvikle angst.
Ikke kunne han klemme kameraten, ikke kunne han berøre noe og hjemme kunne man se at han gjennomgikk noe som var negativt for den psykiske helsen. Derfor ble det slutt på all prat om korona hjemme. Han måtte få en pause.
Etter det som føltes som en evighet skulle ungdomskole-elever få lov til å være noen timer fysisk på skolen, men da også de i kohorter. Ute i gjenger på fritiden var uaktuelt.
To år er lang tid. Ja, det varte så lenge. Hjemmeskole, hjemmekontor og sosial distanse. Nå begynner ettervirkningene å komme til overflaten. Flere gutter og jenter som var aktive flere ganger i uken, føler at de har blitt i dårligere form og har lagt på seg under to år, hvor de kun sporadisk har hatt anledning til å trene litt. Spiseforstyrrelser har begynt å dukke opp. Mange unge jenter og gutter har begynt å trene mer og spise mindre. De synes de er tykke. Selvbildet har falt til bunns gjennom to år.
Han som gikk siste år i barnehagen og nå er åtte år, utviklet angst for bakterier og virus. Han har tvangsvasket hender helt til mor og far har måttet skru av kranen. Han har vært redd for å berøre andre og spesielt der andre har sittet på stoler eller gått på toalett. Han har gode ressurser rundt seg som nå har gjort til at han tenker han tenker stadig mindre på dette, men det dukker fortsatt opp innimellom. Han gikk på skolen, men det var en røff periode da han i andre klasse følte seg uvel på skolen. Flinke lærere, samarbeid med foreldre og venners foreldre, så er det igjen trygghet med smil og latter. Veien har vært tøff.
Alt dette er et resultat av hva et lite barn opplevde under strenge restriksjoner i koronaen.
Dette er kun et glimt av noe som kommer til å prege mange barn og unge etter to år med et regelverk som har skapt psykiske plager. Det er viktig at barn og unge får rett og rask psykisk helsehjelp. Anoreksi og bulimi er noe de fleste skjuler. Familie og andre må bli mer oppmerksomme på unge som begynner å bli tynnere eller har et anstrengt forhold til mat kontra hva de hadde for to år tilbake.
Mange yngre barn har fått mer sykdomsangst og psykiske utfordringer som kanskje aldri går over hvis ikke dette blir oppdaget på et tidlig tidspunkt.
Vi har ingen tid å miste, forebygging og opplysning er nå.
Nå må helse- Norge huske å sette fokus på dem man ikke vanligvis tenker på i psykisk helse. Vi har fått en helt annen gruppe enn vi har regnet med og den kommer til å vokse i traumer i årene som kommer hvis vi ikke setter i gang en aktiv opptrapping med fokus nå.
SI DIN MENING! Vi i Varden vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send ditt leserinnlegg til debatt@varden.no