– Jeg har gjort en alvorlig feil knyttet til min habilitet. Jeg har vurdert habiliteten min for dårlig og for sent, sa kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) til VG på tirsdag.

Dette ble starten på en uke i politikken som, for ettertiden, er en stilstudie i krisehåndtering.

For det litt spesielle med Brenna-saken, er at det var hun som selv tok kontakt med VG. Hun ønsket å fortelle at hun hadde gitt styreverv til en venn.

– Dette er mitt ansvar og dette beklager jeg. Nå ønsker jeg å være åpen og rydde opp, sa Brenna.

Saken framstår som kolossalt og uforståelig klønete, for Brenna visste at hun måtte være oppmerksom på situasjonen som kunne oppstå, samtidig som habilitetsreglene er klare og veldig enkle å forholde seg til. Og enkelt sagt, er det slik at de som har makt og innflytelse på vegne av fellesskapet ikke skal bruke denne makten til å tilgodese vennene sine med fordeler.

Temmelig åpenbart.

Man kan bare spekulere i hvorfor Brenna dummet seg så rojalt ut, men det mest interessante er egentlig hvordan håndteringen av saken har vært – og ikke bare denne saken, men også hva som skjedde noen få dager senere.

Da rykket nemlig kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) ut for å fortelle at hun, etter å ha lest saken om Brenna i VG, har en smørbrødliste av habilitetskrøll, der nære venner har fått verv og posisjoner i virksomheter som sorterer under hennes departement.

– Jeg beklager på det sterkeste at jeg har brutt habilitetsreglene, og er svært lei meg for dette. Som statsråd er du avhengig av å ha full tillit. Å bryte habilitetsreglene er ikke tillitvekkende. Jeg har derfor orientert statsministeren om at jeg tar konsekvensene av mine feil, og går av, sa Trettebergstuen i en sak på kulturdepartementets nettsider.

– Jeg har gjort flere svært alvorlige feil i håndteringen av min egen habilitet. Jeg har ikke vært bevisst nok på hvordan inhabilitet skal håndteres og jeg har ikke vært klar over at når man er inhabil, så kan man heller ikke foreslå personer jeg er inhabil overfor til et verv uten samtidig å be om settestatsråd. Dette er ene og alene mitt ansvar, sa hun videre.

Pressekonferansen hun holdt levnet heller ingen tvil. En gråtkvalt minister la seg så flat som praktisk mulig. Strakk hendene i været. Beklaget igjen og igjen.

Når politikere står bak en mikrofon på en pressekonferanse, er de gjerne runde i formuleringene. De forsøker å spinne kritiske spørsmål ved å «bygge bro» over til budskapet de egentlig vil ha fram.

«Det er et interessant spørsmål, men det viktige i denne saken er at …» kan de gjerne si.

Ikke denne gangen. Dette var gjennomsiktig. Og enten var det ektefølt eller så var det skuespill i verdensklasse.

Det siste har jeg ingen tro på. Dette var ikke iscenesatt.

Trettebergstuen kunne ha valgt å forsøke å sitte rolig i båten. Eller håpe at det ble med at Nettavisen skrev at Trettebergstuen ga styreverv til gamle partivenner eller at Aftenposten skrev at hennes venninne Renate Larsen utnevnt til styret i Operaen.

Enten så går det bra eller så går det over, er det lett å tenke når krisen treffer.

Ofte er dette feil. Ikke går det bra og ikke går det over. Noe som innebærer at man, etter en periode med knallhard kritikk, likevel ender med å måtte trekke seg.

Trettebergstuen valgte å ta affære med en gang. Og det var riktig, for feilene hun begikk var så grove at dette måtte bli utgangen.

Og da er det like greit å bare ta konsekvensen umiddelbart. Det var best for henne, regjeringen og partiet.

Brennas feilskjær var ikke pent, men i en helt annen kategori enn Trettebergstuens. De to sakene har likevel noen fellestrekk som er interessante, sett fra et krisehåndteringsperspektiv:

1. De tok kontrollen over egen historie – eller forsøkte å gjøre det, blant annet ved å gå ut selv.

2. De beklaget sterkt og uten forbehold. Ingen «dersom noen har opplevd det slik».

3. De tok konsekvensene og hadde løsningen klar fra første stund. Brenna var tydelig på at utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp) blir settestatsråd i saker der Tonje Brenna er inhabil. Trettebergstuen gikk av med en gang.

Statssekretær Odin Adelsten Aunan Bohmann (Ap) var ikke like overbevisende i sin håndtering. I redegjørelsen fra regjeringen framgikk det at Bohmann, i en e-post til fagavdelingen i kulturdepartementet, foreslo Bård Nylund som erstatning for Terje Breivik som styremedlem i Norsk Folkemuseum.

Det er helt sentralt i saken at en statssekretær ikke kan gjøre dette når sjefen er inhabil. Trettebergstuen visste ikke dette, og det gjorde åpenbart ikke Bohmann heller.

Bohmann hadde således en nokså viktig rolle i saken, og sa til Varden fredag formiddag at «som utgangspunkt så avskjedes alltid samtlige i politisk ledelse sammen med statsråden, men det er for tidlig å si noe om når eller hvordan det vil skje i praksis».

Mandag formiddag fikk Aps ordførerkandidat i Skien, som fortsatt var statssekretær, flere spørsmål fra Varden om saken. Han hadde antagelig en del å ta seg til da det stormet som verst, og var ikke spesielt ivrig etter å snakke med våre journalister. Han ba om å få spørsmålene skriftlig.

På ettermiddagen la han ut, på Facebook, et lengre innlegg der han også skrev at «jeg har i dag gitt beskjed om at jeg ikke ønsker å fortsette som statssekretær». Et lite kvarter senere fikk Varden svar.

Egne kanaler først. Et klassisk grep. Men det han svarte er det vrient å ikke legge merke til.

Det var nokså innlysende at Bohmann ikke kunne fortsette som statssekretær. Både han og statssekretærkollega Gry Haugsbakken fikk såkalt avskjed i nåde på onsdag.

Alt annet hadde vært temmelig usannsynlig.

Derfor framstår det som finurlig at Bohmann likevel hadde behov for å understreke at «lenge før dette hadde jeg bedt om permisjon uten lønn fra og med august for å drive valgkamp i Skien fram til valget i september» og at han nå har «informert Statsministerens kontor om at jeg ikke ønsker permisjon, men at jeg ønsker å fratre permanent for å ha en forutsigbar hverdag også etter valget i Skien».

– For meg blir det dermed en ukes tidligere ferie enn jeg hadde trodd, skrev han.

Som om det var valgfritt og at det bare var ferie litt tidligere enn planlagt?

Han skrev også til Varden at «for meg var det åpenbart at statsråden var inhabil, og det lå til grunn når jeg videreformidlet» og at «så er den ordinære prosessen at etter det kommer forslag om styremedlemmer, gjør embetsverket en vurdering av kompetanse, geografi og kjønn, hvorav saken sendes tilbake igjen i saksbehandlingssystemet for beslutning» og videre at «det skjedde ikke her, men ble muntlig orientert om i et møte jeg ikke var til stede».

Og selv om han understreker at «statsråden burde ikke foreslått, og jeg burde ikke videreformidlet» klarer han ikke å la være å hekte på at «men jeg er glad det blir en gjennomgang av rutiner og praksis i departementet».

Trettebergstuen var glassklar på sitt ansvar og konsekvensen. Blottet for dikkedarer og forsøk på bortforklaringer.

Bohmanns framstilling kan tolkes som et forsøk på å underspille egen rolle og alvorligheten i saken.

Det ser ikke så veldig bra ut.

Det forunderlige er at både Brenna og Trettebergstuen, som begge gjorde solide feiltrinn, faktisk kan komme styrket ut saken, fordi de har opptrådt troverdig etter at de blamerte seg. Dermed kan de også, på et senere tidspunkt, få tillit i partiet og blant velgerne.

Men det kan fort hende at en del Ap-velgere i Skien tenker seg litt om før de går inn i stemmelokalet.

God helg og god sommer, Telemark!