Store øyne ser opp på meg. Vi er ferdig med å synge. Alltid samme sangene; Trollmor, Lille Petter Edderkopp og So Ro Lillemann.
Jeg får en god klem. Spørsmålet kommer hver kveld. Jeg svarer «ja».
Jobben min er å svare ja, men jeg vet ikke lenger om jeg kan tro på det.
Livet til fireåringen er satt på vent.
På vent for andre året. For snart to år siden kom telefonen. Jente snart 3 år og lillesøster 6 måneder, kan ikke bo hjemme lenger. De flyttet inn hos oss på ubestemt tid. Vi føler oss heldige som får to solstråler til låns.
Spørsmålet hennes inneholder så mye. Det er så mange tanker. Sekken har vært så altfor full. Jeg trenger ikke lenger spørre hva hun mener med spørsmålet. Jeg vet hun lurer på om marerittene kommer i natt, om de voksne finner en ny familie som kan bli glad i henne og lillesøster, om nissen kommer med gaver til jul, om hun vil slippe å kjenne på smerten mer, om sola skinner i morgen?
I dag var det samvær. Mamma og pappa skulle treffe barna sine. En time i en lånt leilighet. Politiet anonymt på utsiden, mamma, pappa, tilsynsfører Espen, to barn og meg, mamma Siri på innsiden.
Det gikk ganske bra, de spiste sammen og tegnet litt. Avskjeden var litt amper, men gikk fort. På sengekanten kommer spørsmålet igjen.
Tror du det går bra, mamma Siri?
Igjen svarer jeg «ja».
Jeg vet det er feil. Om tre timer kommer marerittene. Alle minnene, alle følelsene og all redselen fra tidligere dukker opp i natt. Jeg vet at det blir høye skrik, utrøstelig gråt og klamring i alle fall i natt og kanskje to tre netter til. Så går det over. Hun faller til ro. Tør å tro på at det igjen er trygt.
En annen gang handler spørsmålet om at venninnen Hedda ble hentet av stemammaen sin.
Hedda har to mammaer og to pappaer, alle er godt synlig og til stede for henne.
Tror du det går bra, mamma Siri? Tror du de finner noen, som blir glad i meg og som vil ha tegningene mine? En ekstra mamma og pappa som bare vil være snille mot meg? Som vil sette på plaster når jeg blør?
Jeg svarer «ja» igjen.
Jeg vet at de vil finne en ny familie. Jeg vet bare ikke når.
Blir det i år? Eller neste år? Jeg føler jeg lyver når jeg svarer ja. For jeg vet at det ikke er noen på lista over ledige hjem. Men jeg vet at når de finner noen, så vil det være noen som blir glad i henne og lillesøster. De er så herlige, tillitsfulle og lette å like.
Vi har gjort en jobb, veien har vært tung og krevende. Når hun faller og slår seg, så søker hun trøst, tør ta imot. Hun har igjen begynt å stole på at det er voksne rundt henne som vil henne vel.
Hun kryper opp i fanget og lener seg tungt inntil. Før var hun mimikk løs, når det ble vanskelig gikk hun og gjemte seg. Nå kan hun si at hjertet er tomt og trenger påfyll. Da sitter hun lenge i fanget. Noen ganger taus, noen ganger prater hun som en foss.
Ja, jeg tror det går bra jenta mi.
Du har begynt på veien til å bearbeide vonde følelser, du tør å ta imot og du begynner å sette egne grenser. Så ja, jeg tror dette kommer til å gå bra.
Det sitter så dypt. Alt det vonde. En dag vi var på trilletur med babyen i vogna. Blid og fornøyd, 11 måneder. Hun bablet og lo. Plutselig endret hun atferd. Huden ble flammete, hun flakket med blikket og oppleves som redd. Jeg løftet henne opp. Holdt henne tett inntil og trøstet. Måtte vi avbryte turen, eller kunne vi bli på lekeplassen litt til? Det ble til at vi fortsatte, hun roet seg igjen.
Når vi stod og samlet tingene våre ferdig for dagen, sa jenta på fire «Damen med den gule jakka lukter som mamma».
Utseende var helt annerledes, men hun minnet om mamma, for hun luktet likt.
Jobben min er å slippe innenfor, tørre å bli glad i, tørre å være sårbar. Jeg vet at det kommer til å gjøre vondt.
Alle i familien vår er involvert. Vi kjenner sammen på spenningen når vi venter på telefonen. Vi står sammen når det stormer i starten før vi blir kjent. Vi er enige om at for å gjøre en god jobb må vi tillate oss å bli glad i.
Vi vet at det blir en tøff tid når de flytter igjen. Alle som bor her, bor midlertidig. Sorgen kommer. Det er verdt det.
Jobben vår er å gi støtte til en ødelagt grunnmur. Vi kjenner at med denne jobben blir også vår egen grunnmur sterkere.
Samholdet vårt blir styrket. Vi går alltid en runde når noen har flyttet. Orker vi en plassering til? Tåler våre følelser en belastning til?
Er det verdt det?
Tror du det går bra, mamma Siri?
Jeg kjenner på frustrasjonen. Det blir en propp i systemet. Vi jobber akutt og krise. Det er vi gode på. Fosterhjemmene jobber på en annen måte. Hvordan kan vi gjøre det? Hvordan få snudd samfunnet? Hvordan får vi de virkelige verdiene til å gjelde?
Nei, jenta mi, jeg vet ikke om de finner noen, som vil finne seg tid til å kjenne på det å bli glad i deg og lillesøster…
Snart jul og spørsmålet kommer igjen. Tror du det går bra, mamma Siri? Tror du nissen vet hvor jeg bor? Jeg svare igjen ja. Vi sender sms til nissen. Hva ønsker du deg da? Hun har lista klar: En brannbil, en ny familie med ett rom med røde gardiner, en rosa veske, lekekjøkken og ikke vondt i magen.
Tror du det går bra å ønske seg alt det, mamma Siri? Tror du?
Forfatteren av innlegget ønsket å være anonym. Av hensyn til barna har Varden etterkommet dette ønsket. Varden kjenner til hennes identitet.