Jeg elsker nasjonaldagen, men jeg synes samtidig at oppladningen er i overkant stressende.

«Hvor er skjorta mi, hvor er buksa mi?» - Røvernes letevise gir stadig mer mening. For hvor la jeg egentlig sølvet til bunaden og bunadsskoa i fjor? Hvor er bunadsskjorta til datteren? Blazeren til poden? Slipset til far? Og hvor i all verden er flaggene?

Det er det samme stresset hvert år. Eller, egentlig har det bare blitt verre. Huset skal vaskes, mat handles inn, bilen poleres, blomster plantes, det skal bakes og pyntes. Og ikke nok med det. For det er jo ikke bare hus og hjem som skal skinne - helst skal jo de som bor i husstanden se representative ut også.

Det er lettere sagt enn gjort skal jeg si dere. Har du prøvd å ta på en treåring finstasen i fart? Eller flette håret til en hårsår syvåring samtidig som du surres inn i en litt for trang beltestakk?

Før var nasjonaldagen en eneste stor festdag. Tilbragt med gode venner, med noe godt i glasset og noe søtt og salt på bordet. Vi hadde all tid i verden – og trengte ikke engang reise ned til byen for å se på toget om tiden ikke strakk til. Vi kunne jo bare se toget på TV.

Nå er tid er luksusvare. På kortere tid enn noensinne skal ikke bare én, men fire personer gjøre seg klare. 17.mai-frokosten kan vi se lenge etter – hvem har tid til sånt?

Det blir en skive i farta, og lovnad om pølse, is og godis så fort toget er over. Og en liten bønn om at sulten ikke melder seg før toget er ferdig.

De siste dagers kveldsturer i butikken viser at jeg ikke er alene. Vi er mange som heller ikke i år har planlagt godt nok, som løper heseblesende rundt på jakt etter flagg, bær og de siste ingrediensene til pavlovaen.

Jeg elsker 17. mai – og hvert år tenker jeg at neste år, det skal bli året hvor alt planlegges så mye bedre.

Men nå står jeg her da. Med sko som skal pusses, skjorter som skal strykes, kaker som skal bakes og flere innkjøp som gjenstår. Igjen.

Så om du ser meg i byen i morgen med bunaden på og søljene på snei, så vet du hvorfor. Og antakelig ser du mange andre som også har roser i kinnene og svetteperler i panna etter en travel morgen.

Men det beste med nasjonaldagen er at den blir like fin uansett hvor hektisk opptakten har vært. Når korpset spiller og barna synger er alt stresset glemt. Og nettopp derfor blir det trolig samme leksa neste år også.

Gratulerer med dagen!