«Det kan vel hende at noen vil oppfatte dette som militær disiplin,» sa læreren på foreldremøtet for en tid tilbake.

Foreldrene så på hverandre. Litt overrasket, men de nikket. Det var nokså åpenbart at budskapet kom i rett tid. Det var rene ord for penga fra læreren. Det var tydelig og klart. Og nødvendig.

Den siste tiden har Varden fortalt om hvordan vold og trusler er blitt en del av hverdagen for lærere i Grenland. Også på barneskolenivå.

«Jeg skal drepe deg». «Din jævla fitte». «Hore». «Skulle ønske du var død».

Dette er ord og uttrykk barn bruker. Vi snakker om barn som kan være yngre enn ti år. Enda verre er det selvsagt med volden som lærere og andre elever utsettes for.

– Det er trist å si det, men skjellsordene har jeg blitt så vant med at de preller av. Men jeg er veldig glad for at det ikke står foreldre i gangen og hører det som blir sagt - de hadde fått sjokk! sier en lærer Varden har snakket med.

Det kan hende at vi er ved kjernen allerede her. For det er antagelig mange foreldre som burde ha hørt og sett hva ungene deres driver med. Og det er antagelig en del foreldre som bør sette tydeligere grenser for barna sine.

Jeg skal være forsiktig med å mene altfor mye om hvordan andre oppdrar barna sine, men det er ikke fritt for at jeg, som småbarnsforelder, legger merke til hvordan andre foreldre velger å være forbausende liberale. Det hender jeg stusser skikkelig når jeg ser hvordan enkelte barn snakker til foreldrene sine. Hvordan de oppfører seg overfor foreldrene. Hva de tillater seg.

Og at mor og far ikke gjør noe som helst.

Av og til, når jeg snakker med (eller til, hvis det er galt nok) andre barn, får jeg en følelse av at de ikke er vant til å få klare og tydelige tilbakemeldinger fra voksne. I alle fall ikke andre voksne.

Og nei: Jeg går ikke rundt og kjefter på egne og andres barn i utide, men jeg er opptatt av å sette grenser for hva som er greit og ikke.

Derfor er jeg ikke forbauset i det hele tatt dersom noen barn kan være relativt grenseløse i kommunikasjonen og oppførselen på skolen.

«En tydelig tilbakemelding til en elev kan føre til en opplevelse av krenking. Da kan den utløse den fryktede paragraf 9-A. Foresatte eller eleven tar kontakt med ledelsen, som plikter å undersøke saken,» skrev en lektor i Aftenposten forleden.

Kapittel 9A i opplæringsloven sier, i korte trekk, at alle elever skal ha et trygt og godt skolemiljø, som fremmer helse, trivsel og læring – og dermed at det er nulltoleranse for mobbing, krenking, vold, diskriminering og trakassering.

Læreren forteller om en hverdag der søppelet flyter i klasserommet, elevene hører på musikk og ikke legger vekk telefonen, elever som sover eller ser på film i timen. Om de kommer tidsnok fordi «bussen er alltid forsinket, og ofte får jeg melding fra mor om at den håpefulle ikke rakk bussen den morgenen».

Det er ikke bare foreldre som kan ha problemer med å sette tydelige grenser. Lovverket kan stå i veien, men ikke bare det: «Vi er tross alt pedagoger og ikke helsepersonell,» skriver lærer Hilde Selstø i et innlegg her i avisa.

Hun viser til at «flere av disse elevene mestrer ikke livet og har da heller ikke fokus til læring» og at «dette påvirker klassemiljøet på en negativ måte».

Og hun har selvsagt helt rett i at dette er sårbare barn som trenger hjelp. Kan skolen tilby hjelpen som trengs? Har vi voksenpersoner nok? Har de den rette kompetansen?

«Ledelsen bruker enormt med tid og ressurser på kap. 9A-saker. Det er ikke snakk om å fordele skyld. Ingen som jobber i skolen tenker på disse barna som slemme, men at de strever med følelsesregulering og har det vondt og vanskelig. Et barn i affekt vet ikke hva det gjør, er helt utslitt og ulykkelig etterpå og trenger ro, omsorg, forståelse og vissheten om at de voksne uansett bryr seg om og er glad i barnet. Straff er det siste disse barna trenger,» skriver Inger Tveit i kommentarfeltet på Vardens Facebook-side.

Noen barn har det vanskelig, som Tveit skriver. De må vi hjelpe. Det vil imidlertid være svært overraskende om dette utelukkende skulle dreie seg om sårbare barn som har det vrient. Til det er problemet for stort. Det må handle om noe mer.

Blant annet at barn ikke setter egne grenser. Barn utfordrer grenser. Det er slik det skal være å være barn. Vi som er voksne må hjelpe dem til å forstå hvor grensene går. Jeg er sterkt i tvil om alle gjøre det.

Vi skal være klar over, forstå og respektere at ikke alle barn har voksenpersoner i livet sitt som evner å hjelpe barna sine med dette. Enten fordi de ikke er i stand til det eller fordi de ikke er der i det hele tatt. Det finnes barn som er traumatiserte og som først og fremst trenger omsorg, tillit og det å bli sett.

Men det har aldri vært en god modell å bare gi omsorg og tillit, og ikke sette tydelige grenser.

Er «militær disiplin» svaret? Tja. En form for disiplin må det i alle fall være. Det er fint lite – om noe – som var bedre før, men det skal godt gjøres å argumentere for at barn og unge har fått mer respekt for voksne de siste tiårene. Har det med manglende disiplin å gjøre?

For egen del synes jeg det er aller viktigst å ha såpass god dialog med egne (og kanskje også andres) barn at de lytter litt til erfaringene voksne deler. Ikke fordi alt vi sier eller gjør er riktig, for slik er det åpenbart ikke, men fordi det kan være nyttig.

Og det må faktisk også være slik at tydelighet er viktig. Det er noe som bare ikke er greit. Det er noe som er så ugreit at det ikke er nødvendig å forklare hvorfor. Det vet barna også.

Da jeg var i førstegangstjenesten (noen militær karriere har jeg aldri hatt) var det ikke valgfritt om vi skulle stryke skjorta eller pusse skoene. Det var en form for grensesetting; man møtte ikke uflidd. Fordi det var regler for dette. Jeg strekker nok ikke senga før jeg går på jobb hver dag, men jeg stryker alltid skjorta. Og dersom skoene trenger en omgang med stell, får de det.

Små og til dels uvesentlige ting, men like fullt noe jeg har tatt med meg videre i livet. Det er ingen som tvinger meg. Det er ingen straff. Men det er snarere det motsatte, for eksempel å måtte vise seg med en skikkelig krøllete genser, som føles som en straff.

Å måtte ringe hjem til foreldre og foresatte og fortelle at man nettopp har titulert læreren sin for «ei fitte» er kanskje det flaueste og pinligste en tiåring må gjøre. Og hvis dét ikke er flaut, pinlig eller på annet vis føles skikkelig kleint, er det noe galt.

Da ligger problemet et annet sted. Og i alle fall ikke hos barnet. Barna som ikke kan ringe hjem for å fortelle dette, må vi hjelpe på annet vis.

God helg, Telemark!