Dette er et eksempel på at vi finner oss i alt. Nylig var jeg innom Sykehuset Telemark. Denne gangen var det ikke i forbindelse med jobben. Det var etter dagsrevytid og det var ingen trengsel på parkeringsplassen. Da var det å gyve løs på det som mange opplever som et helvete. Beklager at jeg bruker et ord jeg aldri bruker i spaltene. Men nå er det på sin plass.

Hver gang jeg har vært på sykehuset, møter jeg frustrerte mennesker på parkeringsplassen. Forvirring er en vanlig diagnose i møtet med regimet som er håndhevet av et privat selskap.

Hvordan fungerer dette? Må jeg trekke lapp? Får jeg bot? Som kjent så har parkeringsselskapene en egen evne til å lage parkeringsskilt som er enkle å misforstå. Jeg tror de må ha gått på forvirringskurs. En pasient jeg møtte på i fjor høst ga blaffen og «tok sjansen, for pokker».

Forvirringen kommer på toppen av det sørgelige faktum at pasienter må betale for å sette fra seg bilen. Vi som er redde for sprøyter og legefrakker i utgangspunktet, må altså gjennom en spissrotgang av regler og vedtekter- og en utarming av lønnskontoen. Hvor er de politiske partiene som kjemper mot bompenger, når de kunne stått og hojet utenfor sykehuset?

Men det er gratis i helger og helligdager. Takk for det! Blodgivere kan også parkere gratis. Den som gir, skal få.

På skiltene blir vi parkeringsofre ikke engang omtalt som pasienter. Vi er besøkende. Det høres litt mindre smålig ut.

Men de fleste er vel pasienter, ikke innom på besøk.

For meg er det ikke farlig. Jeg er vant til å hisse meg opp over byråkrati og bagateller og hjertet tåler det nok. Men folk som oppsøker et sykehus er i utgangspunktet ikke i topp form. Det er ikke et sted du oppsøker for moro skyld.

Vi bor altså i et land der det er gratis å parkere ved et kjøpesenter, som er en ordning du strengt tatt oppsøker ganske frivillig. Men vi må altså betale i dyre dommer for å sette fra oss bilen utenfor et sted vi er nødt til å oppsøke for å bevare liv og helse - som muligens er viktigere enn å handle billig sjampo på Down Town.

For de sykehusansatte må det være frustrerende. Leger og sykepleiere vet ikke hva godt de kan gjøre for pasientene, eller «besøkende» som det heter i parkeringsreglementet.

Men før vi kommer til den gode servicen må vi altså gjennom skjærsilden etter å ha tilfredsstilt pengebehovet til parkeringshaiene! Det blir som å sjekke inn på et luksushotell og så bedt om å ta oppvasken først.

I 2015 skrev Varden at Sykehuset Telemark budsjetterte med fire millioner kroner fra avgiftsparkering. Det er sikkert ikke noe mindre nå. I den store sammenheng er det likevel en bagatell for det norske helsevesenet. En pølse i slaktetida, som det heter. Eller en dråpe i blodbanken.

Jeg kunne sikkert ha syklet fra Porsgrunn. Muligens er det en bussrute som sneier innom en sommerkveld i juli. Men de fleste er nok nødt til å kjøre bil, hvis de har helse til det.

Det er altså en del ting som vi bare finner oss i. Litt protester til å begynne med, men så gir folk opp. Vi har tillit til myndighetene og systemet og ser gjennom fingrene når det bikker over for dem. Tillit til øvrigheta er en god, norsk egenskap - så lenge det ikke blir utnyttet. Litt som med bompenger og litt som da myndighetene innførte stadig nye regler under pandemien.

Vi finner oss i at vi må betale skatt for å se på fjernsyn, som selvsagt aldri hadde gått hvis ordningen hadde blitt innført i dag. Vi finner oss i at strømmen som er hentet fra vår felles norske natur blir solgt til høystbydende på børsen.

Det absurde blir det normale.

Argumentet er at «det er nå sånn det er blitt».

Noen må gripe inn og stille en diagnose. For nå er det ganske sykt. Spesielt utenfor sykehusene.

Det er mulig jeg overdriver, men det var andre som begynte.

REDIGERT: I Skien risikerer du ikke bot. Du får imidlertid et faktureringsgebyr hvis du ikke betaler på stedet eller innen et visst tidspunkt.