Jeg er lærer. Og det har jeg vært i godt over tretti år. Jeg har møtt utrolig mange flotte barn og foreldre, løst små og store konflikter og utfordringer, sett hvordan elevene har utviklet seg. Jeg har trivdes godt i jobben min, og følt at jeg har gjort en forskjell, at jeg har hatt en meningsfull og viktig jobb.
I over tretti år har jeg satt sammen ulik kunnskap fra utdannelsen min, kunnskap om ulike fag, kunnskap om barns utvikling og behov for trygghet og kunnskap om organisering og tilrettelegging for at hvert enkelt barn skal få best mulig rom for vekst i mitt klasserom.
Jeg har bommet og feilet, og prøvd igjen. Jeg har drøftet utfordringer med andre dyktige og reflekterte kollegaer. Vi har visst at vi har vært avgjørende viktige for hvert eneste barns start på et langt skoleløp på veien ut i voksenlivet og yrkesdeltakelse.
Vi har trøstet og løst konflikter, vi har sett bekymret på den engstelige gutten i hjørnet, mens vi samtidig har prøvd å lære bort regler for dobbel konsonant. Vi har tørket blod og satt på plaster, samtidig som vi har registrert i øyekroken at jentene i klassen fortsatt overser den nye jenta, mens vi har tenkt på hvordan vi skal rekke å jobbe med alt vi hadde planlagt.
Vi har stått maktesløse overfor utagerende og ulykkelige barn som ødelegger skoledagen for seg selv og alle rundt. Og utfordringene har økt på tretti år. Og de øker for hvert år. Øker. Og øker.
Jeg skal stå i jobben til jeg blir pensjonist. Fordi det er verdens viktigste jobb. Fordi barn er viktige. Fordi barns kunnskap og utvikling er viktig. Fordi barna trenger kunnskap når de skal overta samfunnet etter oss. Fordi skolen formidler kulturarven vår, og lærer barna å lære seg noe nytt. Fordi jeg kan lære barn å takle motgang og skuffelser og se det positive i små og store mestringsopplevelser. Fordi jeg kan. Jeg skal strekke meg.
Men, jeg vet ikke om jeg hadde gjort det igjen. Ikke i dag. Å gå ut i skolen som 25-åring, i 2022, uten den erfaringen jeg har, uten den livserfaringen som kommer med alderen.
Jeg snakker med unge, nyutdannede lærere som får sjokk i møte med sin første jobb. Møtet med barn som strever med å fungere i fellesskapet, med utømmelig behov for omsorg, med foreldre som stiller store krav om akkurat sitt barn. De nærmest løper for å få jobben gjort og er aldri helt i mål. Så mange telefoner å ta, så mange mailer å lese, så mange rapporter å skrive, så mange møter med hjelpeinstanser, og så lite tid til å forberede seg og planlegge undervisning, det man egentlig ville jobbe med.
Jeg hører om tårer, utslitthet og en konstant følelse av utilstrekkelighet. Og så begynner de å lese stillingsannonser. Og så bestemmer de seg for å slutte.
Før de egentlig fikk begynt. 40 000 utdannede lærere jobber med helt andre ting.
Og nå er min store, store bekymring; Vil mine og dine barn og barnebarn få en utdannet lærer når den tid kommer at de skal møte skolen. Det stedet de tilbringer mest tid i løpet av en dag. Vil mitt barnebarn møte spesialister på barn som kan og vet noe om kunnskapsformidling, tilrettelegging og utvikling. Eller vil klasserommet ledes av en ufaglært ungdom som venter på å komme videre med noe annet.
Man passer ikke barn i et klasserom. Man oppbevarer ikke barn mens mor og far er på arbeid. Det skjer ikke nødvendigvis læring fordi om et barn krysser dørterskelen til et klasserom med sekk på ryggen.
Det skjer ikke nødvendigvis læring fordi om den ufaglærte vikaren er snill og hyggelig, passer på at førsteklassingen spiser opp nista, husker på å sende med ipaden hjem og får alle på bussen til rett tid.
Kjære alle sammen, foreldre og politikere; Jeg får lyst til å rope: Skole er viktig. Viktig og vanskelig og komplisert. Forstå det. Forstå det før det er for sent.
Vi må sørge for å lage en skole og en arbeidshverdag som gjør at ungdommer velger lærerutdannelse, velger å jobbe som lærer og velger å bli i yrket.
Vi som samfunn må slutte å ta læreren for gitt. Lærerstanden har blitt en moderne form for pariakaste, som alle kan mene noe om og som man så lett kan kritisere og latterliggjøre.
Gi lærere en arbeidshverdag som er overkommelig. Gi lærere en anstendig lønn etter utdanning. Det nytter ikke med fine ord og klapp på skulderen. Hør på hva de streikende lærerne sier. Hør på hva de krever. De ønsker en god skole for dere alle. I framtida. For deres barn og barnebarn. For oss alle!
SI DIN MENING! Vi i Varden vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send ditt leserinnlegg til debatt@varden.no