Kjære alle fine Røde Kors-nisser.

Den vonde følelsen av skam over å ha dårlig råd, og over å forsøke og opprettholde en fasade utad om at alt går fint. Fortvilelsen over å måtte prioritere praktiske ting og regninger framfor gaver, aktiviteter og «unødvendig» julekos. Sorgen over å ha nærmet meg den stygge økonomiske grensen som kalles fattigdom. Det er skamfullt å be om hjelp når man er vant til å klare seg selv, det er fortvilende når man opplever at man ikke lenger strekker til. Det er vondt å kjenne på at man ikke kan gi barna sine det de fortjener og ønsker seg, fordi man ikke har overskudd verken økonomisk, fysisk eller mentalt – spesielt sårt er nok dette i jula…

Det ble spurt om vi hadde behov for å sende inn juleønsker til Ønsketreet. Det var ingen enkel beslutning å ta for min del. Jeg måtte gå mange runder med meg selv, fordi jeg følte på en enorm skam over å måtte be om hjelp.

I går tikket det inn en SMS om det ventet gaver på oss fra Ønsketreet, og i dag var det yngste barnet mitt og jeg på Røde Kors-huset for å hente gavene. Skammen kom igjen kastet på meg, og den indre kritikeren var ikke nådig i sin kritikk av hvor patetisk og stakkarslig jeg var som måtte ha hjelp av andre for å «få til jula» i år. Men så kom vi inn døra, og der var de tingen dømmende ansikter å se, det var bare smil, hyggelige og glade mennesker. De vonde følelsene av skam, fortvilelse og sorg ble i dag utfordret av en sterk følelse av takknemlighet og håp. Tanken som slo meg da jeg stod og hadde fått overlevert sekken med gaver, var at «dette vil jeg være en del av!». Jeg håper at jeg en gang vil kunne få være en del av noe eller noen som jobber med å spre juleglede til andre som kanskje ikke får endene helt til å møtes.

Jeg fikk ikke sagt ordentlig takk da vi var innom, mest fordi jeg var så overveldet av blandede følelser, og fordi jeg følte meg så sårbar. Men jeg er virkelig takknemlig for at jeg kan forsikre barna mine om at det vil ligge gaver under juletreet i år også. I hele dag har jeg gått med en klump i halsen når jeg tenker på gavesekken som nå står gjemt i kjelleren, fordi den ikke bare betyr at barna min får julegaver i år også. Sekken symboliserer også at det finnes så mange snille og omsorgsfulle mennesker der ute, som strekker seg langt for å hjelpe dem som har litt mindre enn dem selv.

Jeg er så takknemlig, tusen takk!

Hilsen familie nr. 66