«Håper ikke noen medier har sittet på saken om Sindre Finnes sin aksjehandel før kommunevalget, men valgt å vente», skrev byrådsleder Raymond Johansen (Ap) på Facebook klokken 13.19 fredag ettermiddag, ifølge fagbladet Journalisten.

«Vi må ha tillit til politikere, men også medier som skal ivareta sin rolle – som vaktbikkjer der de blant annet skal kontrollere makta. Vil dette noengang bli kjent, om man ventet? Om dette ville hatt betydning for valgutfallet, kan ingen vite. Tradisjonelt demobiliserer slike saker egne velgere. Høyre var fullmobilisert,» skrev han videre.

– Også hører jeg jo også at det snakkes om at denne saken kanskje burde kommet frem i mediene før valget, og i så fall mener jeg at dette er veldig problematisk hvis det er noen som har sittet på informasjon her og ikke latt den komme ut med tanke på at vi står rett overfor et valg. Det mener jeg er alvorlig, og jeg håper at også mediene går i seg selv, sa LO-Leder Peggy Hessen Følsvik til NRK Dagsnytt lørdag 16. september.

Det hører med til historien at Raymond Johansen har beklaget utspillet: «Min Facebook-status forrige uke, om medias arbeid med Solberg/Finnes-saken før valget, var egnet til å oppfattes som konspiratorisk,» skrev han på sin egen Facebook-profil på torsdag.

Også LO-lederen trakk seg litt, og omtalte senere sine tanker som «et utløp for frustrasjon over hvor lang tid dette har tatt» og «uten dyktige redaksjoner hadde saken fortsatt vært begravd».

Jeg er nokså overbevist om at Johansen og Følsvik ikke er de eneste som har tenkt denne tanken. Det er snarere veldig mange som har spekulert i det. Og som fortsatt gjør det.

Men: Kan det faktisk være slik at saken ble begravd til etter valget?

Dette spørsmålet har to innganger:

1. Var det praktisk mulig for mediene å fortelle om Sindre Finnes’ aksjekjøp før valget?

2. Valgte mediene å vente med publisering til etter valget?

Svaret på det første er antagelig ja og nei. Det ble publisert en rekke saker før valget. Høyres egen tidslinje for saken peker selv på flere saker publisert av E24. Finansavisen publiserte også en sak den 1. september, der det kom fram at «Sindre Finnes er en aktiv mann i aksjemarkedet» og at «på to år har han gjort 62 handler og omsatt aksjer for over 10 millioner kroner».

Høyres historiefortelling er at Solberg ble løyet til av mannen sin, at partiet og Solberg fikk flere og flere spørsmål om aksjene, før hun fikk «gradvis en dårlig følelse» torsdag 7. september og at denne følelsen ble dårligere dagen etter. Det var da hun ba mannen sin om «lage en oversikt over alle transaksjoner han har foretatt på aksjemarkedet gjennom hennes tid som statsminister».

Mandag var valgdag og det var, ifølge Høyre, først sent onsdag kveld at omfanget av aksjehandelen var så stort. Fredag holdt Solberg den etter hvert berømte pressekonferansen.

Det er betimelig å reise spørsmål ved hvorfor det tok så lang tid å lage lista. Jeg konstaterer at Høyre og Solberg mener at det ikke tok lang tid og at det var komplisert å lage den. Solberg sa dette til E24 på fredag:

– Jeg har lyst til å si at dere har et tidsperspektiv på at det tok lang tid. Jeg synes ikke det har tatt lang tid, for dette er komplisert. Så er det sånn at det som er viktig for meg, når jeg fikk denne følelsen av at her kunne det være mer, og det var etter at dere offentliggjort en sak om at han hadde handlet mer aksjer, da var hans svar at ja, han hadde handlet mer de siste månedene fordi han hadde fått noen løsrevne penger fra noe som var oppløst og som han hadde gått inn i.

– Det ga meg en uggen følelse, og det gjorde at jeg på fredagen sa at han måtte lage en fullstendig liste. Og så er det opp til Sindre å vurdere hvorfor det tok tid å lage den listen, men det er et ganske komplisert system, fra fire forskjellige kontoer, og sette sammen og være sikker på at det var riktig. Og det var mitt vesentligste krav. Skal vi gå ut med noe informasjon, så må det være korrekt, riktig. Vi kan ikke være i en situasjon der vi går ut med noe halvveis og hvor mediene spør hvorfor gjør dere dette, hvorfor har dere ikke dette på plass, og at vi skal ha lange runder knyttet til at det ser ut som om vi hemmeligholder noe.

Investeringsdirektør Robert Næss i Nordea mener imidlertid at lista kunne blitt laget på «ett minutt».

Du får ingen til å mene at det hadde vært en fordel for Høyre dersom Erna Solberg hadde avholdt sin pressekonferanse fredag før valget, og ikke fredagen etter. Men kan vi konkludere med at de forsøkte å begrave den? Vi har ikke gode nok holdepunkter for det.

Så kan man innvende: VG publiserte fredag en meningsmåling som viste kun marginal tilbakegang for Høyre. Her var ingen påtagelig aksjesmell. Saken var kanskje ikke så farlig likevel?

Men: Sett at det faktisk var journalister og redaksjoner som satt på denne saken, men som valgte å vente til etter valget med å publisere den, av hensyn til Høyre. Kan dette ha skjedd?

Det enkle svaret er at dette er fullstendig utenkelig. Jeg kan ikke, i min villeste fantasi, se for meg at en eneste redaksjon hadde vært i stand til å gjøre noe slikt. Dette er det to hovedårsaker til:

For det første ville dette vært kolossalt dumt, simpelthen fordi det ville ha blitt oppdaget. Da ville vedkommende redaksjons renommé og integritet være blitt pulverisert og konsekvensene hadde blitt store for mediene som sådan. Hvorfor skulle noen risikere å sette så store verdier over styr for å hjelpe Høyre til valgseier?

Dernest, og i forlengelsen av punktet over: Det er helt andre mekanismer enn sympati for partier eller politikere som avgjør hva som publiseres i en avis. Vi drives av å være maktkritiske. Å bringe til torgs informasjon offentligheten trenger å vite er selve bærebjelken i virksomheten.

Å påstå at en redaksjon ville vente med å publisere en slik sak, er som å argumentere for at en fotballspiller bommer på åpent mål med vilje. Da skal man, bokstavelig talt, være kjøpt og betalt. Sånt er det lite av her i landet, heldigvis.

Det som derimot er en mekanisme som kan spille inn, er presseetikken. De redaktørstyrte mediene må forholde seg til spilleregler som gjør at ting kan ta mer tid enn det vi ønsker. Dette kan, for eksempel, dreie seg om at noen har rett på såkalt samtidig imøtegåelse i en sak. Dette er noe som inntreffer når det, i en sak, framsettes konkrete, etterprøvbare påstander i en sak. Da har den angrepne part krav på å imøtegå påstandene i samme sak, dersom de er alvorlige nok.

Når eller dersom vedkommende ikke er så ivrig på å svare, kan dette dra ut i tid. Inntil en viss grense, selvsagt, for vi kan ikke vente i evigheter. Etter en viss tid, avhengig av hva slags sak og påstandene som blir framsatt, kan man publisere uten imøtegåelsen, men bare dersom vi har gjort det vi kan for å få folk i tale.

Vi skal og må også, så langt det er praktisk mulig, ettergå opplysningene i en sak for å kontrollere om de er korrekte. Dette kan være en tidkrevende og vrien affære, og særlig hvis det er få svar å få fra den som ikke kommer så heldig ut.

Blant annet. Men at E24 eller andre skulle ha sittet på Solberg-saken er helt usedvanlig lite sannsynlig.

Samtidig er det vårt ansvar å sørge for at slike spekulasjoner oppstår, og dersom de gjør det, må vi være åpne om hvordan vi jobber. Som nå.

God helg, Telemark!