Telemark tingrett dømte, i februar 2022, Drangedal kommune til å betale Haugen 2,3 millioner kroner etter at hun fremmet erstatningskrav mot kommunen for å ha blitt mobbet så kraftig på skolen at hun i dag er 100 prosent ufør.

Drangedal kommune ville ikke forsone seg med dette, og anket saken til lagmannsretten - som nå har avsagt sin dom. Cecilie Haugen tapte.

Kommunen har, i all hovedsak, fraskrevet seg ethvert ansvar. Det er verdt å vie kommunes syn på saken litt plass.

Lagmannsretten oppsummer Drangedal kommunes standpunkt slik:

Kommunen bestrider erstatningsansvar. Det er gjort gjeldende at Haugen verken har sannsynliggjort ansvarsgrunnlag, påført skade/tap eller nødvendig årsakssammenheng. Det foreligger ingen tidsnær dokumentasjon som underbygger at Haugen er blitt utsatt for mobbing i det omfang hun hevder, verken ved Bostrak barneskole eller Drangedal ungdomsskole. Under alle omstendigheter var ikke dette noe skolens ansatte kjente eller burde kjenne til. Det bestrides ikke at det fant sted enkeltepisoder som skolen ble gjort kjent med. Disse ble fulgt opp med forsvarlige og hensiktsmessige tiltak.

Skolen var kjent med at Haugen hadde utfordringer knyttet til familiære forhold, og at hun utviklet helseplager som ble fulgt opp av helsevesenet. Helseplagene ble imidlertid ikke opplyst eller oppfattet å være knyttet til hennes skolehverdag.

Det er ikke sannsynliggjort at Haugen har diagnosen PTSD, jf. Weisæths redegjørelse. Hennes medisinske invaliditet må, i tråd med Weisæths syn, antas knyttet til psykisk sykdom, og er ikke uttrykk for en «skade».

Haugen har heller ikke ført tilstrekkelig bevis for faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom eventuelt ansvarsgrunnlag og anført skade. Det foreligger ingen merskade oppstått som følge av at kommunen ikke har oppfylt sin handleplikt.

Subsidiært anføres at eventuelt krav er foreldet.

For det tilfelle Haugen skulle vinne fram med kravet, bestrides ikke at erstatningen skal utmåles etter skadeserstatningsloven § 3-2a. Imidlertid anføres at de skaderelaterte plager gir en varig medisinsk invaliditet under 15 %. Vilkårene for standardisert barneerstatning er følgelig ikke oppfylt.

Kommunen bestrider også grunnlaget for å tilkjenne erstatning for merutgifter.

Jussen kan være knallhard, og det ser brutalt ut når det blir listet opp slik.

Men det er også slik det faktisk er. Drangedal kommune har nektet å bære ansvaret for at Haugen i dag er ufør.

I dommen heter det at Agder lagmannsrett «er kommet til at det er sannsynliggjort at Haugen har blitt utsatt for en viss ondsinnet atferd fra medelever over tid, og at det har vært en ubalanse i styrkeforholdet mellom henne og de som utsatte henne for krenkelsene. Likevel mener lagmannsretten at mobbing i det omfang og med den varighet som Haugen beskriver, ikke er tilstrekkelig bevist».

Lagmannsretten mener at «det er sannsynliggjort at Haugen ble utsatt for hendelser på Bostrak barneskole som må anses som en krenkelse av hennes rett til et trygt og godt psykososialt skolemiljø» og at «Haugens egen subjektive opplevelse av barneskolens psykososiale miljø fra 3. klasse var slik at det ikke virket positivt inn på hennes helse, trivsel, trygghet, læring og sosiale tilhørighet».

Det vises videre til at «også for perioden på Drangedal ungdomsskole finner lagmannsretten det sannsynliggjort at Haugen ble utsatt for negativ atferd og krenkelser fra medelever, både på skolebussen og fra jentegjengen i klassen, i en slik grad og omfang at det må anses som en krenkelse av hennes rett til et godt psykososialt miljø».

Det er, med andre ord, ingen tvil om at Haugen ikke hadde det bra på skolen, men lagmannsretten konkluderte likevel med «at det ikke er sannsynliggjort at kommunen var kjent med at Haugen ble utsatt for mobbing eller krenkende atferd fra medelever ved Bostrak barneskole», at «det kan bebreides kommunen som uaktsomt at krenking eller mobbing fra medelever ikke ble oppdaget» og at det «det foreligger derfor ikke ansvarsgrunnlag for erstatningskravet knyttet til tiden Haugen var elev ved Bostrak barneskole».

For tiden på ungdomsskolen mener lagmannsretten at den «finner spørsmålet om ansvarsgrunnlag noe vanskelig». Det vises videre til at «kommunens omfattende forpliktelser etter skolelovgivningen og kunnskap om at Haugen hadde alvorlige helseproblemer ga en særskilt oppfordring til oppmerksomhet om og oppfølgning av Haugen», men «til tross for dette er lagmannsretten etter en samlet vurdering av bevisene i saken kommet til at det ikke er sannsynliggjort at én eller flere ansatte i kommunen, mens Haugen var elev ved Drangedal ungdomsskole, opptrådte erstatningsbetingende uaktsomt».

Konklusjonen blir dermed, litt snirklete formulert, at «da det ikke foreligger ansvarsgrunnlag, behandles ikke spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng og skade/økonomisk tap».

Ingen hjelp å få, mener rettsvesenet, som likevel avslutter dommen på denne måten:

Lagmannsretten vil imidlertid understreke at avgjørelsen ikke innebærer at Haugen mistros på sin forklaring i forhold til sine opplevelser og sin hukommelse. Det er heller ingen uenighet mellom partene om at Haugen har psykiske helseplager i et slikt omfang at hun i dag anses medisinsk invalid i betydelig grad, samt at hun er 100 % arbeidsufør. Mobbing og trakassering vil kunne påføre den som utsettes for slike krenkelser stor psykisk skade.

Mobbing og trakassering fra medelever forekommer i et omfang som er vanskelig å anslå på grunn av store mørketall. Det ligger i sakens natur at mange tilfeller ikke oppdages fordi barn og unge vegrer seg mot å fortelle om slike hendelser til foresatte, venner og ansatte i skolen og helsetjenesten. Det vil i mange tilfeller være vanskelig for de unges foresatte og skolen å oppdage dette fordi krenkelsene foregår i det skjulte og fordi helsefølger ikke settes i sammenheng med trakassering, verken av den unge selv eller andre rundt denne. Haugen forklarte at hun selv ikke satte helseplagene i sammenheng med mobbing før i voksen alder, og det er heller ikke å forvente at unge skal forstå slik sammenheng før de blir voksne.

Det eneste positive med denne dommen, er at Haugen slipper å betale saksomkostninger. Hvorfor? Fordi lagmannsretten har «lagt til grunn at hun på grunn av krenkelser fra medelever opplevde et skolemiljø som ikke var i samsvar med lovens krav».

Lagmannsretten mener altså at Haugen er blitt mobbet såpass mye på skolen at hun skal slippe å betale saksomkostningene.

Saken bare trist, men først og fremst et alvorlig skremmeskudd til alle som mener å ha krav på oppreisning etter å ha opplevd å ha en vanskelig barndom og oppvekst med mobbing på skolen.

Opplæringsloven er krystallklar. Den sier at «skolen skal aktivt og systematisk arbeide for å fremje eit godt psykososialt miljø, der den enkelte eleven kan oppleve tryggleik og sosialt tilhør». Den sier videre at «dersom nokon som er tilsett ved skolen, får kunnskap eller mistanke om at ein elev blir utsett for krenkjande ord eller handlingar som mobbing, diskriminering, vald eller rasisme, skal vedkommande snarast undersøkje saka og varsle skoleleiinga, og dersom det er nødvendig og mogleg, sjølv gripe direkte inn».

Videre heter det at «skolen skal ha nulltoleranse mot krenking som mobbing, vald, diskriminering og trakassering» og at «skolen skal førebyggje brot på retten til eit trygt og godt skolemiljø ved å arbeide kontinuerleg for å fremje helsa, trivselen og læringa til elevane».

Cecilie Haugen er blitt mobbet, men ikke mobbet nok.

Så kan jeg forstå at det er vanskelig å trekke en rett strek fra det som har skjedd på skolen (eller skoleveien) til helseplagene. Erstatningsretten er komplisert. Det må den også være.

Men at skolemiljøet har vært «trygt og godt» og at «helsa, trivselen og læringa til elevane» er blitt «fremmet»?

Åpenbart ikke.

Det er tilsynelatende signalet også fra Agder lagmannsrett. Som også sier at man skal være klar over hvilken pris du må betale hvis du skal kreve din rett.

Men du slipper saksomkostninger, da.

God helg, Telemark!