Jeg har vært på ferie. Pensjonistferie. Sammen med fem andre unge og relativt spreke pensjonister. En måned i en liten landsby sør på Kreta. Gode dager med alt en kan ønske seg av solfylte dager langt unna novembervær i Norge.

De fleste turistene hadde reist hjem. Det var bare oss og noen andre europeiske pensjonister som syklet, gikk i fjellet eller ruslet rundt i de hyggelige gatene. Vi spiste god mat på de tavernaene som ennå var åpne og vi hilste «kali mera/kali spera/ kali nichta» på de vi møtte i løpet av dagen. Så langt rekker det greske ordforrådet vårt. Men det førte til noen hyggelige smil og noen gjenkjennende blikk fra de vi daglig møtte. Sånn gikk dagene.

Men dagen før jeg skulle reise hjem, brast idyllen. Jeg fikk en melding fra en venninne om jeg fulgte med på redningsaksjonen. Redningsaksjonen? Ikke noe jeg hadde hørt noe om. Men jeg ble raskt klar over hva hun mente.

Det foregikk en dramatisk redningsaksjon ute i havet ikke langt fra der vi holdt hus. En tyrkisk fiskebåt var i havsnød og hadde i løpet av natta sendt ut Mayday-varsel.

Men det var ikke en alminnelig fiskebåt. Det var en rustholk av en nærmest kondemnert fiskebåt med 450 flyktninger som var på vei fra Tyrkia til Italia. I det dårlige været om natta var båten i ferd med å kantre og måtte derfor be om hjelp. Både Kystvakten, marineskip og lokale fiskebåter deltok i aksjonen. To militærfly fløy lavt over hustakene.

Heldigvis ble båten berget og vi stod på fergekaia og var vitne til at to små lokale fiskebåter slepte rustholken inn til kaia. Der var Røde kors, ambulansepersonell og politi klar til å bistå. Og mange lokale skuelystne hadde også møtt opp. Det var en rolig, vennlig og verdig stemning blant de som hadde møtt opp. De vi snakket med, kunne fortelle at dette var tredje båt med flyktninger som hadde kommet til landsbyen denne sommeren.

Det er vanskelig å finne ord på det vi så da båten la til kai. Hele dekket var fullstappet av mennesker. Det samme var lasterommet.

I hovedsak unge menn og vi fikk vite at det mest sannsynlig var folk fra Jemen, Syria og Afghanistan. Vi så også kvinner og noen barn. Alle med alvorlige, skremte ansikter.

Ambulansepersonalet tok raskt imot de som trengte øyeblikkelig hjelp. De andre ombord fikk vann og muligens noe mat. Hvordan seilasen hadde vært er vanskelig å forestille seg. Ikke minst må de hygieniske forholdene ombord vært forferdelig.

Det tok lang tid før flyktningene kom i land. Om kvelden ble mange fraktet i busser inn til Chania og de siste ble fraktet av sted dagen etterpå. Hva som skjedde med dem er ikke godt å si. Noen mente de ville bli sendt tilbake til Tyrkia som slett ikke vil ha flere flyktninger. Noen kom seg kanskje videre i Europa, gjerne nordover. På illegal eller lovlig måte. Det vet jeg ingenting om.

Men det som ble sagt av alle vi snakket med var at dette er «big business». Noen tjener seg rike på å selge dyre billetter til folk på flukt fra krig og nød.

Det sitter bakmenn og trekker i tråder og kynisk sender folk ut på farefulle reiser. Og folk flykter fra krig og elendighet og risikerer livet for å komme seg bort. Alle håper på et bedre liv. Både for seg og for familien som sitter igjen.

Dette vet vi og dette hører vi på nyhetene hver eneste dag. Men det er første gang jeg har kommet så tett på flyktningkrisen og selv sett mennesker som risikerer livet for å komme seg bort. Det gjorde et sterkt inntrykk.

I alle diskusjoner om bistand og hjelp til flyktninger og asylsøkere, må vi aldri glemme at det er mennesker det gjelder. Mennesker som risikerer livet sitt i jakten på et bedre liv. Og at det er noen som utnytter dette på kynisk og hjerterå måte.

SI DIN MENING! Vi i Varden vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send ditt leserinnlegg til debatt@varden.no

Tips til hvordan skrive et godt leserinnlegg finner du her.