"Norsk natur må ofres for det grønne skiftet. Feige og uansvarlige er de politikere som ikke tør å ta modige beslutninger på tvers av folkeviljen". Dette budskapet hamres inn dag etter dag, i et massivt og koordinert framstøt for å bygge ut vindkraft.
Mye tyder på at presset begynner å virke. For tre år siden stod Bambleordføreren på torget i Langesund og sa at vindkraft etter hans syn ikke hadde noe i Norge å gjøre. Er det irettesettelse fra partiledelsen som har fått ham til å stå fram som en angrende synder?
Også Skien vil ha ny kraftproduksjon. En har kanskje begynt å ta innover seg at et kraftslukende Google-prosjekt er planlagt ut fra en sviktende forutsetning om at vi ville ha mer enn nok kraft, slik at spillvarmen kunne sendes ubrukt ut i Norsjø. Med all innsats som er lagt i dette prosjektet, kan en frykte at kommunens ledelse er ekstra sårbar for å bli grepet av den kraftpanikken som mektige krefter nå gjør sitt beste for å spre. Vindkraft i Luksefjell er allerede nevnt i en utredningsrapport kommunen har fått laget.
Vi er vanlige nordmenn som er skrudd slik sammen at vi strever med å beholde nattesøvnen når slike planer dukker opp i horisonten. Det er vi ikke alene om. Ingen sak har skapt større engasjement enn vindkraftsaken. Over 5000 høringssvar til nasjonal ramme for vindkraft etterlater ikke tvil om hva som står på spill. Likevel snakker statsministeren om vindkraft som en "lavthengende frukt", og kritiserer Solberg-regjeringen for å ha tatt signalene fra folket på alvor og tråkket på bremsen.
Vi legger merke til at AP sliter med oppslutningen, og undres på om det har sammenheng med at de har sluttet å lytte til folk. Også vi skjønner at det ikke er lurt å kutte alle kabler. Men Støre og Aasland har ikke gjort det forståelig for oss hvorfor norske forbrukere og næringsliv er tjent med å konkurrere med tyskere og briter om vår egen kraft. De er omtrent 150 millioner, og vi lurer jo på hvor mye egenprodusert fornybar strøm de har å dele med oss framover.
Hvis det faktisk stemmer at dette handler om forsyningssikkerhet, betaler vi nå skyhøye priser året rundt som en forsikringspremie mot noe som aldri har rammet oss. Mon tro om ikke den beskjedne risikoen for en viss strømrasjonering i et og annet tørrår heller hadde vært å foretrekke?
Tidligere olje- og energiminister Tord Lien la ikke skjul på at de nye kablene til utlandet var nødvendige for å bygge ut vindkraft i Norge. Når vi nå har gitt fra oss kontrollen over prisdannelsen, har vi vanskelig for å forstå hvordan ny norsk vindkraft vil få prisene merkbart nedover igjen. Når alle vinduer er satt på vidt gap, hjelper det ikke å legge i ovnen. Vi syns det blir lettvint av AP å peke på naturødeleggende og konfliktskapende vindkraft som løsningen på et prisproblem partiet selv har vært med å skape.
Konsekvensen av denne politikken er at vi ikke lenger kan ta våre fysiske omgivelser for gitt. De fleste naturområder og landskapsrom vil være under konstant press for å utnytte "de fantastiske vindressursene" som Åslaug Haga snakker om på inn- og utpust. Hun representerer de som forsøker å få tilgang til våre felles naturverdier for å fremme sin egen forretningsidé.
Med europeiske kraftpriser trenger det ikke å blåse jevnt for at Hagas medlemmer kan regne prosjektene sine hjem. I våre nærområder i Grenland er vindkraft både en upålitelig og lite effektiv måte å produsere strøm på.
Vi bønnfaller Arbeiderpartiet om å justere kursen. Vi har respekt for både klimakrisen og utfordringen med å omstille norsk økonomi. Men uten realisme og magemål når det gjelder hva vi skal bruke kraft til, står vi overfor en naturmassakre uten sidestykke i norsk historie. Det snakkes om behov for 50 Twh bare de nærmeste årene. Det konfliktnivået som tvang Erna Solberg til å skrinlegge nasjonal ramme for vindkraft, oppstod lenge før vi hadde rukket å bygge ut en brøkdel av dette (15 Twh), dels på bekostning av samefolkets rettigheter.
Naturen er grunnlaget for den sterke norske friluftstradisjonen, og hører for mange til de tingene i livet som ikke er til salgs. Men så er det også en del som mener at hjemkommunen ikke har råd til å si nei til inntekter som kan finansiere et nytt samfunnshus eller bedre kommunale tjenester.
Retorikken fra Støre, Aasland med flere viser oss at kraftbransjen, NHO og oljenæringen har flere venner i Arbeiderpartiet enn naturen og "vanlige folk" har. Det virker som det strider mot nedarvede instinkter å si nei til planer om industrireisning, elektrifisering og løfter om arbeidsplasser, uansett hvor luftige eller energikrevende de er.
Vi er engstelige og redde for hvilke konsekvenser dette vil få, og trenger å bli beroliget.
SI DIN MENING! Vi i Varden vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send ditt leserinnlegg til debatt@varden.no