For du kan, som jeg, risikere å sitte igjen med skjermskam.

Det fikk nemlig undertegnede og flere publikummere kjenne på etter et innlegg av lektor i pedagogikk ved USN Matthias Øhra under tirsdagens Varden-debatt om leksefri skole. Han fortalte at skjermbruken er urovekkende høy og påvirker barn, unge og voksnes evne til å lære og konsentrere oss. Verst er det selvsagt for barn og unge som har hjerner i utvikling – og det er lite forskning som viser langtidsvirkningene av skjermbruk fra ettårsalder.

Øhra satte det på spissen: Vi er avhengig av digitalt sukker og konstant stimuli, og selvsagt blir man kokt i hodet etter å ha scrollet flere hundre meter på mobiltelefonen hver dag.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det i 2020 viser at 99-100 prosent av menn og kvinner mellom 16-44 år har tilgang på smarttelefon til privat bruk. Nesten like mange (97-99 prosent) bruker internett flere ganger daglig og oftest via smarttelefonen.

Vi trenger ikke lenger å kjede oss et sekund. Med et raskt sveip eller tasteklikk har vi tilgang til nyheter fra hele verden, sosiale medier, nettbutikker, musikk, spill og mye annet. Konstant stimuli.

I tillegg presenteres barn for skjermbrett stadig tidligere. Nasjonale retningslinjer råder barn under ett år til å holdes helt borte fra skjermbruk, mens tiden barn i alderen 2-5 år bruker foran skjerm bør begrenses til én time daglig. Jo mindre tid foran skjermen, jo bedre, sier ekspertene.

Dette er kanskje noe av det foreldre har mest dårlig samvittighet for. I en hektisk hverdag er det lett å ty til nettbrettet for å få tid til matlaging, klesvask og andre praktiske gjøremål. Jeg har knapt møtt foreldre som klarer å overholde de nasjonale retningslinjene. Små barn kan si «ipad» før de kan telle til ti. Større barn kan få raserianfall hvis ipaden er tom for strøm.

I foreldregrupper, foreldremøter, på jobb og skole diskuteres skjermvaner i det uendelige. «Hvor mye er greit? Hva har dere gjort for å redusere skjermbruken? Hvor lenge kan man vente før poden får en smarttelefon?» er spørsmål som går igjen. Det kan virke som alle er enige om at barna er for mye på skjerm, men mange sliter likevel med å redusere tiden.

Og når man alltid er tilgjengelig og på telefonen selv, er det vanskelig å forklare hvorfor barna ikke skal få være det.

Jeg har hørt flere familier som har innført mobilfri sone for barn og voksne etter skole og jobb og fram til barna har lagt seg. Det er flott – men ikke mulig for alle. Noen har arbeidsplasser hvor man må være tilgjengelig og svare på eposter etter arbeidstid.

Øhra fortalte at selv på kino klarer vi ikke å la skjermen ligge lenger. Kinomørket lyses opp av skjermer jevnt og trutt under hele forestillingen. Vi klarer altså ikke å la telefonen ligge.

Jeg har selv sittet i sofaen på kveldstid med tre skjermer på samtidig, en mobil i hånden, en PC på fanget og med TVen på i bakgrunnen. Ikke klarte jeg å følge med på noen av delene – og sannsynligvis hadde det vært like greit om jeg skrudde av alle tre. Jeg burde heller ha børstet støvet av en bok.

Skjermskammen er både reell og på sin plass, men så spørs det da, om den er stor nok til at vi orker å gjøre noe med den.