En varm klem sendes mot Fredrik Solvang og alle de som trer frem for å fortelle om hva det vil si å leve i fattigdom i Norge. Tallene øker drastisk nå, men det er ikke noe nytt.
Å ha så dårlig råd at man ikke har nok til mat gjør vondt både fysisk og psykisk.
Jeg har sultet selv. Tror ikke jeg forsto eller ville innrømme for meg selv hvor vondt det egentlig var, eller hvor håpløst det føltes den gang, men jeg føler det sterkt akkurat nå.
I 2014 veide jeg på det minste 43 kilo. Det var aldri planlagt å bli ufør og alene med barn, men livet ble sånn. Jeg skammet meg så. Alt handlet om å få pengene til å strekke til. Etter at regningene var betalt så var det aldri mye igjen.
Jeg spiste 1 gang om dagen. Jeg drakk cola på dagen for å dempe sultfølelse, så spiste jeg på kvelden før jeg la meg for å få sove. Ungene kom først. Jeg sto stadig i fare for å miste strøm, bolig, SFO-plass og barnehageplass. Det var beintøft. Tanken på at andre nå har det enda strammere enn meg den gangen gjør meg kvalm.
Det finnes kun en grunn til at jeg ble engasjert i politikk. Det var fordi jeg ønsker å bidra til at de som har det tøffest i vårt land skal få hjelp. Det er tøft å måtte hente mat hos Frelsesarmeen. Mat som er en nødvendighet for å leve. Det handler ikke om å ikke bruke pengene klokt. Det er rett og slett ikke nok til mat.
Det må gjøres grep for de som sulter.
Jeg er lei meg for at flere nå opplever dette. Virkelig lei meg. Det er vondt.
Teksten ble først publisert på Helene Sundells facebook-side, men er gjengitt i Varden med hennes tillatelse.
SI DIN MENING! Vi i Varden vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send ditt leserinnlegg til debatt@varden.no