Det har nylig vært skolestart på skoler rundt om i hele landet. Det er en spennende tid for mange elever, det kribler i mager og hoder fylles med tanker og spørsmål. «Passer jeg inn? Vil jeg få venner? Er fagene vanskelige? Hvordan er lærerne?»

Lærere skal i tillegg til å gi elevene ny kunnskap - også gi dem trygghet, omsorg og skape et godt klassemiljø. Med store klasser og elever med ulike utfordringer, er dette ingen enkel oppgave.

For de fleste elever roer sommerfuglene og tankekjøret seg etter kort tid, men for en sårbar gruppe kan skolehverdagen være en stor utfordring. Ifølge fagmiljøet blir gruppen med sårbare elever stadig større – flere elever sliter med psykiske plager etter pandemien. Nasjonale undersøkelser viser at hver fjerde skoleelev ofte gruer seg til å gå på skolen og Pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) lokalt forteller at skolevegring er en tematikk de jobber mye med. Alle skoler har elever som ikke vil på skolen.

For noen er skolehverdagen så vanskelig at de finner unnskyldninger for å være hjemme. De forteller litt for ofte om hodepine, kvalme, magesmerter eller mer diffuse plager. Alt for å slippe å gå på skolen. Etter hvert blir det utfordrende å komme tilbake, og noen faller helt utenfor. Det er en fortvilet situasjon for den det gjelder, foreldrene, skolen og samfunnet.

Årsakene er mange og sammensatte. Det kan være psykiske sykdom, atferdsproblemer, ulike diagnoser, mobbing eller sosiale forhold som ligger bak vegringen.

Om elevene som sliter ikke de får hjelpen de trenger tidlig nok, er det vanskelig å snu skuta. Forebyggende arbeid kan være nøkkelen. Barnehager og skoler må ha tematikken på agendaen på foreldremøter, i utviklingssamtaler og på personalmøter. I tillegg er det viktig at omsorgspersoner rundt barna det gjelder oppsøker hjelp før situasjonen blir for alvorlig. Er fraværet stort er terskelen for å komme tilbake høy.

En annen grunn til at forebyggende arbeid er viktig er at unge elever med høyt fravær får store samfunnsøkonomiske konsekvenser. Fravær er kostbart. Mange av de som ikke klarer å komme tilbake til skolen faller også utenom arbeidslivet.

Det er mye skam og skyldfølelse knyttet til temaet. Spesielt blant de som står barnet eller ungdommen nærmest. Foreldre føler seg hjelpeløse og at det er deres feil at barnet ikke vil gå på skolen. Holder de barna hjemme møter de fordommer fra andre foreldre. Konfliktnivået i disse hjemmene er ofte høyt om problemet vedvarer.

Å av og til grue seg til å gå på skolen er helt normalt, det er vi mange som har gjort. Men når klumpen i magen aldri forsvinner er det grunn til bekymring. Det hjelper ikke å presse elevene som er utrygge. Vi må i stedet kjapt sette inn de riktige ressursene og gi dem et trygt og inkluderende lærings- og skolemiljø.

Venter vi for lenge kan det være for sent.