Lykkeligst er den som får mest oppmerksomhet

I disse dager går en film som heter Syk pike på kino. Det er en sylskarp norsk samfunnssatire av Kristoffer Borgli som høstet mange godord under Cannes festivalen tidligere i år. Her setter regissøren narsissismen og oppmerksomhetstyranniet i samfunnet vårt på spissen. Den er morsom og fæl på samme tid. Men det dype alvoret ligger ubehagelig nær noen sannheter som vi alle bør kunne kjenne seg igjen i. Jeg så den for et par dager siden. Den sitter i kroppen ennå.

Jeg har ikke vært i Silicon Valley selv, tettstedet hvor Mark Zuckerberg har bygget sitt enorme imperium i Hacker Way 1, og kalt hele stedet for Facebook. Google ligger 15 minutters kjøretur unna. Dalen rommer også hovedkvarterene til Apple, Instagram, Twitter, Netflix og YouTube i tillegg til Facebook og Google. Snakk om maktkonsentrasjon!

Garasjegründere fra denne dalen har i løpet av de siste tiårene skapt en verden vi ikke i vår villeste fantasi kunne se for oss for bare få år siden. Silikondalen er berømt og beryktet for sin medieteknologi. Visjonen er at media og teknologi skal være forlengelser av mennesket ved å utvide sanseapparatene våre. Grensene mellom menneske og teknologi blir stadig mer utydelige. Teknologien skal «forbedre» kroppene og hjernene våre. De lover oss udødelighet og telepatiske evner. Det høres egentlig ganske nifst ut.

Vi scroller nyheter nærmest kontinuerlig, vi har kontakt med venner, familie og kolleger. Vi sender likes og hjerter i eninga. Å ha «dekning» er blitt en forutsetning for at vi kan føle at vi lever fullt ut.

Vi har selvfølgelig masse nytte av denne teknologien. Vi holder oss oppdaterte, får mange positive tilbakemeldinger og føler oss sett. Det gjør som regel godt.

Men algoritmene er et stort problem. Algoritmer i denne sammenheng er formler som brukes for å presentere det mest interessante stoffet for hver enkelt bruker. Nyhetsstrømmen til hver enkelt blir satt sammen av hva vi har sett, lest, likt og klikket på tidligere, og dermed helt unik for hver og en av oss. Jo mer vi leser og viser at vi er interessert i en type informasjon, jo mer får vi av dette i nyhetsstrømmen vår. Stoff vi ikke er interessert i eller ikke liker, får vi ikke se.

Mange følger nyheter først og fremst på sosiale medier. Konsekvensen er at vi ser mer og mer av det samme innholdet, og får et lite variert nyhetsbilde. Dersom vi ikke leser nyheter fra andre kilder enn sosiale media, blir vi alle gående inne i våre egne ekkokamre hvor vi stadig får mer informasjon om det vi liker og er enige i, og lite eller ingen ting av det vi ikke liker eller kan være uenig i. Vi får ikke motforestillinger. Det er farlig.

Myten om Ekko og Narcissus stammer fra oldtiden for cirka 2000 år siden. Ekko var nymfen som snakket for mye og ble dømt til å bare kunne gjenta andre. Narcissus var svært vakker, men tok oppmerksomheten for gitt, avviste den forelskede Ekko. Han ble straffet av de andre gudene med å bli så forelsket i seg selv at han druknet i sitt eget speilbilde. Journalisten Lena Lindgren har skrevet et fantastisk essay Ekko om algoritmer og begjær. Boka fikk Brageprisen i 2021 og er vel verdt å lese. Den beskriver hvordan vi i dagens samfunn blir både Ekko-er og Narcissus-er. Vi er som fugler i flokk og fisker i stim som smitter hverandre med smak, meninger og begjær. Vi ensrettes.

En sak er de politiske konsekvensene av dette. Vi ser hvordan demokratiet forvitrer i for eksempel USA og flere andre steder. Det er farlig, det åpner muligheter for absurde konspirasjonsteorier. Det opptar meg stort, men skal la det ligge her og nå.

I mitt daglige arbeid som fastlege, ser jeg hvordan de sosiale mediene bidrar til økt selvopptatthet og et stadig dårligere selvbilde blant ungdom, kanskje spesielt unge jenter. Aldri har det vel blitt tatt flere selfies enn det gjøres i dag. Bildene forstørres og studeres i et omfang vi knapt kan se for oss: Er det kommet noen nye prikker eller uregelmessigheter i huden? Er leppene fine nok? Er kinnbena pene nok, er jeg for tykk? Så pyntes det på, bildene retusjeres, huden gjøres glattere og kroppsformene fikses slik at de blir «finere». Det naturlige er ikke bra nok. Kroppspresset og skjønnhetspresset er formidabelt.

Lykken måles i antall følgere og likes. Naturopplevelser og hyggelige lag har egentlig ikke skjedd før bildene av smilende ansikter, god mat og drikke samt vakre solnedganger er postet og lagt ut. Lykkeligst er den som får mest oppmerksomhet. Vi lever i et oppmerksomhetstyranni.

Gisle Roksund, Fastlege, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin