Det er et paradoks at mange voksne blir sykemeldte i forbindelse med brudd mens barna fortsetter som normalt i skole og barnehage. Derfor er det viktig at både foreldre og andre voksne rundt barnet er oppmerksomme på barnas reaksjoner.
For 10 år siden begynte jeg å snakke med barn i mekling på familievernkontoret. Et av de første barna jeg snakket med sa; «Jeg vil ikke at mamma og pappa skal skilles». Gutten var syv år og nyheten om at hans foreldre skulle flytte fra hverandre, var en stor rystelse for han.
Siden har jeg snakket med mange hundre barn i mekling og de fleste av dem var lei seg, sinte og sjokkerte over at deres faste base i livet endret seg.
De aller fleste barn ønsker minst mulig forandring. De ønsker å bo hjemme, gå på samme skole og ha de samme vennene.
Det er foreldrene som skal lage samværsavtalen for barna etter et samlivsbrudd. Det er nå lovbestemt at barna skal få mulighet til å bli hørt i forbindelse med mekling, men det er foreldrene som skal ta den endelige avgjørelsen.
Begge foreldrene vil etter et brudd ha mest mulig tid sammen med barna. Men hva er best for barna?
Mange foreldre ønsker seg en 50/50-samværsordning, også kalt «delt fast bosted». Det betyr at foreldrene har de samme rettighetene overfor barna etter bruddet. Mange løser det med at barna bor en uke hos hver av foreldrene. Men det er ingenting i veien for at barna kan bo mer hos en av foreldrene og ha samvær med den andre forelderen. Det kan likevel regnes som delt fast bosted.
Når foreldrene skal velge en ordning for barna, kan det oppstå konflikt om økonomi, redsel for at en av foreldrene skal flytte langt av sted eller at den ene forelderen får for lite tid med barna.
Fedre er ofte redd for at de skal ende opp som helgepappaer og ønsker å ta del i hverdagslivet til barna på lik linje med mødrene.
Men det er ikke alltid at foreldrenes rettigheter harmonerer med barnas ønsker og hva de har behov for. For å velge delt fast bosted og lik tid hos begge foreldrene er det noen krav som helst bør være oppfylt:
Bo i samme skolekrets/kort avstand til venner
Lavt konfliktnivå
Godt samarbeid
Ordningen må passe barnet
Foreldrene må være enige om ordningen
For at barna ikke skal føle at de bor i to verdener, må foreldrene kunne snakke sammen om forhold som har med barna å gjøre og de må kunne informere hverandre om det som skjer i hjemmene.
Dette er vanskelig, særlig rett etter et brudd som kan ha vært både konfliktfylt og følelsesmessig kaotisk.
Hva skal da veie tyngst? Foreldrenes rettigheter eller barnas behov for trygghet og stabilitet?
Barn er ulike. Større barn tåler å skifte hjem en gang i uken og er glad for å ha hverdagskontakt med begge foreldrene. For små barn kan dette bli krevende og de aller minste har behov for en fast base med hyppig kontakt med den andre forelderen.
Det er opp til foreldrene å velge den løsningen de tror er best for sine barn, og samtidig følge med på hvordan barna reagerer på samværsordningen. Særlig gjelder dette de minste barna som ikke kan uttrykke seg med ord – hos dem må man se etter andre tegn på trivsel/mistrivsel. Hvis barnet ikke trives, kan det være klokt å endre ordningen midlertidig eller permanent.
Jeg vil oppfordre foreldre til å ta med barna i mekling og også delta på oppfølging etter et halvt år slik at barna kan få sagt noe om hvordan de synes den nye hverdagen fungerer. Selv om det er foreldrene som kjenner barna best og som har ansvaret for å finne gode løsninger for barna, kan det være klokt å få hjelp av fagfolk når følelsene er i kok og når det er vanskelig å skille mellom egne følelser og barnas behov.
Noen barn trenger mer hjelp til sine følelsesmessige reaksjoner. Det finnes barnegrupper både på familievernkontoret og på noen skoler der barna kan snakke med andre barn og kloke voksne om det de opplever.
Noen voksne sliter med foreldrekonflikter i lang tid etter bruddet. Slike konflikter er ødeleggende både for de voksne og ikke minst for barna som skal leve i krigen mellom sinte og bitre foreldre. Søk hjelp!