For en knapp uke siden publiserte vi et leserinnlegg av en alenemor i Skien som forteller om livet i fattigdom. Sjelden har vi sett et sånt engasjement rundt et leserinnlegg hos oss.

Mange vet at det er sånn, men orker kanskje ikke å ta det helt innover seg. Nå fikk de det midt i fleisen.

Kommentarer og støtteerklæringer strømmer fortsatt inn og mange ønsker å hjelpe. Vi har mottatt henvendelser fra unge, voksne og eldre – og meldingene kommer fra hele fylket.

Alenemoren har truffet en nerve. Beskrivelsene av utfordringene barnet møter som følge av deres situasjon får selv de tøffeste av oss til å kjenne tårene presse på.

Det skal ikke være sånn i velferdsstaten Norge, i Telemark og i Skien at familier må selge unna møbler, gå med yttertøy inne og gå rundt med en konstant klump i magen for om man har råd til å kjøpe de nødvendigste ting. Men sånn er realiteten.

Barnehager melder om barn som ikke har gummistøvler og regntøy når høstregnet bøtter ned eller varme klær på kalde vinterdager. Skoler forteller om barn som ikke har med niste på skolen og må droppe bursdagsfeiringer fordi familien ikke har råd til bursdagsgaver. Lokale hjelpeorganisasjoner opplever stor pågang av folk som trenger hjelp. Og det er ikke lenger bare rundt høytider og sommerferier – trykket er stort hele tiden.

Alle merker at lommeboka blir tynnere. Men for mange familier i vårt fylke er det nå krise.

I 2018 var cirka 12 prosent av Skiens befolkning definert som fattige, eller lavinntekt. Hvert femte barn vokser opp i barnefattigdom, eller lavinntektsfamilier som politikerne nå så fint kaller det.

Fattigdom er et utbredt problem i Skien. Økte priser på mat, strøm, drivstoff og renter gjør at gjør at disse familiene havner enda lenger bakpå.

Alenemoren sier at hun synes det er leit at folk virker sjokkert over å lese om hennes hverdag. Det burde ikke være noen overraskelse – hun kjenner jo flere som har det sånn. Hun etterlyser politisk vilje til å løfte frem problemet – men fra den kanten har det vært stille siden innlegget ble publisert for en drøy uke siden.

Det er flott at givergleden er stor, men husk at denne alenemoren ikke er alene. Det finnes flere steder man kan hjelpe – og mange som trenger hjelp.

Som alenemoren selv sier: Jeg håper at dette innlegget kan skape debatt og føre til at politikere tar grep for å forhindre at alle prisøkningene går hardest utover dem som allerede har minst.

Det håper jeg også. For så langt er givergleden stor, men debatten har uteblitt.