Professor Ole Jacob Madsen skriver i Varden at han råder foreldre om å komme tidlig i gang og få en god dialog med skolen, og dermed finne årsaken til skolevegring.
Hva når foreldre tar tidlig kontakt med skolen? Hva når foreldre er først ute og utrykker at det er bekymringsfullt fravær? Hva når PPT ved to ulike anledninger skriver at de bruker henholdsvis fire og tre måneders behandlingstid, MEN i realiteten bruker over to år på den ene og et år på den siste?
Hva når det er avdekket fagvansker, men tilretteleggingen ikke retter seg mot fagvanskene fordi det ikke er tilgjengelige spesialpedagoger?
Hva når eleven opplever lite faglig mestring og ikke har gode relasjoner til noen voksne på skolen? Hva når kommunen ikke følger opp egen internforskrift, og konsekvensen for elevene det gjelder blir fatale?
Slik er det for oss!
Fem år med erfaringer, og en følelse av en evigvarende situasjon man alene må stå i, dypt opp til halsen. Stadig økende ufrivillig skolefravær som har ført til; tapt grunnskole, og potensielt utenforskap i forhold til utdanning og arbeidsliv. Fordi barnet vårt ikke møtes av et inkluderende og tilpasset skolesamfunn. Skolen som institusjon verdsetter ikke alle hens gode egenskaper, hen møtes ikke med anerkjennelse og gode mestringsopplevelser på skolen.
Dagens samfunn er konkurransepreget, og en dokumentasjonskultur av livets «solsider» finnes hos oss alle uavhengig av alder.
Det kan ikke stikkes under en stol at definisjonen på suksess er gode karakterer, utdannelse, og avslutningsvis en arbeidsplass som gir mulighet for økonomisk trygghet. Disse bildene skaper tanker om uoppnåelig mål, fordi veien dit er gjennom skole, en vei som mange elever i dag ikke mestrer.
Denne uken debatterte psykologspesialist Line Marie Warholm med at det vil være feil å legge skylden på skolen, sett da ut ifra et annet debattinnlegg av forfatter og professor Ole Jacob Madsen. Innholdet her handler tilsynelatende om tematikken rundt skjermtid, foreldres ansvar og ufrivillig skolefravær og skyldfordeling av ansvar for en av årsakene til ufrivillig skolefravær. Jeg forstår det dit hen at Warholm mener at foreldre påvirkes av slike debatter om skylddeling, og spesielt de innleggene som legger skylden på skolen, men slik er det ikke. Pårørende er selvstendige individer som kan tenke selv og må få plass til å fortelle, uten å være redd.
Jeg er lei av å lese om at ansvaret plasseres på barnet og hjemmet når skolen svikter! En kamp om å få til en felles forståelse av at skolen skal være en faglig- og sosial mestringsarena, noe som forutsetter at de som har behov for det får et individuelt tilpasset pedagogisk opplegg. Skolen som organisasjon er ikke skapt for alle slik den framstår i dag!
Vi må slutte å stikke hodet i sanden og se fremover. Hvis politikerne ikke snart forstår at ressursene må komme nærmere barna våre i skolen, frykter jeg for fremtiden. Fatale konsekvens ikke bare for hvert enkelt barn, men også for samfunnet og velferdsstatens økonomi. De økonomiske konsekvensene for enkeltindividet er kanskje ikke de mest betydningsfulle her og nå, men lavt selvbilde, psykisk uhelse, maktesløshet, avmakt og skam preger mange av de barna som ikke finner seg til rette i skolen. Dette er følelser som kjennes på hver dag og som setter dype spor.
Investeringer på flere plan er viktige for å danne robuste, trygge og kunnskapsrike barn og unge voksne. Det er de som skal forvalte samfunnet vårt videre på hver sin unike måte. Vi har behov for alle, og alle har behov for å være en del av det sosiale fellesskapet.
Artikkelforfatteren er anonym av hensyn til barnet. Varden kjenner kvinnens identitet.
SI DIN MENING! Vi i Varden vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send ditt leserinnlegg til debatt@varden.no