Mye er bra i norsk helsevesen, og sykepleieryrket har jeg ikke angret på. Men noe må gjøres før det er for sent.
Hvordan rekruttere flere sykepleiere? Det handler i bunn og grunn om økonomi og prioriteringer fra våre politikere. Eldrebølgen har vi hørt om lenge så den burde ikke komme som noen overraskelse på verken politikere eller oss som jobber i helsesektoren.
Vi hører om stadige nedskjæringer i det offentlige, både fra helseforetak rundt om i landet og i kommunene. Mange blir skadelidende, og det kunne vært lurt å se litt på økonomistyringen i det offentlige helsevesenet.
Er samhandlingsreformen til pasientens beste? Eller har det blitt en «hvilepute» for sykehuset som «håver» inn penger på «overliggere» og leier inn «billige» ufaglærte for å bistå på de travleste dagene?
Klarer hjemmetjenesten/kommunen å etterkomne behovet for oppfølging i hjemmet med sine ressurser og kompetanse? Og hvorfor satses det ikke mer på rehabilitering for eldre og på flere sykehjemsplasser?
Det er mange spørsmål som må besvares, og som sykepleier og pårørende har jeg noen betraktninger.
Samhandling er et vidt begrep i helsesektoren. Her er det et stort forbedringspotensial. Vi bør nok starte der det begynte, eller skal vi si der det sluttet? Da tenker jeg på New public management. Den økonomiske modellen der helseforetakene drives som en hvilken som helst bedrift i den private sektor.
Forbedringspotensialet ligger på det høyeste nivået, altså hos politikerne som legger føringer for det økonomiske «uføret» som vi stadig hører om. Hver landsdel, hver kommune, hvert helseforetak, hver avdeling i samme helseforetak, sitter på hver sin «tue» og har som oppgave å få «bedriften» til å holde seg innenfor SINE «budsjetter». Noe som viser seg å være meget vanskelig.
Samhandling mellom ulike profesjoner i helsesektoren er viktig. De er avhengig hverandre. Dette handler om en samhandling for pasientens beste, men det kreves at det settes av tid og ressurser.
Det kreves også at det satses på å øke kompetansen gjennom kurs og undervisning på «bakkenivå». Dette settes det ikke av nok tid eller penger til.
Våre foreldre og besteforeldre som har slitt et langt liv og har jobbet hardt for sine etterkommere og betalt sin skatt til «punkt og prikke». Fortjener de den behandlingen Helse-Norge har å tilby?
Fortjener de en verdig og respektfull avslutning på livet?
Ja, selvfølgelig, svarer du sikkert. Men det er dessverre ingen selvfølge.
De som er syke og gamle makter ikke å tale sin egen sak. Har de ikke pårørende, vil de bli overlatt til seg selv. Noen er sikkert heldige og treffer på noen i det offentlige helsevesenet som bryr seg eller har tid til å gi omsorg. Skal det være slik at den som «IKKE roper: INTE eller LITE får»?
Hvor ble det av sykepleieren? Vedkommende som skulle tale pasientens sak? Sykepleiere drukner visst i administrative oppgaver i samhandlingsreformen med hjemmetjenesten.
Hvorfor er det så viktig å bruke tid på dette? Jo, fordi sykehuset skriver ut den eldre til hjemmet så fort de kan og overlater ansvaret til kommunen å følge opp. Selvfølgelig er det bra å være hjemme, men mange kommuner er ikke godt nok rustet til det. Da er det vanskelig å etterkomme den eldre sitt behov for omsorg og en helhetlig sykepleie.
Det hjelper ikke stort med en god samhandling mellom sykehuset og kommunen, dersom ikke verken riktig kompetanse eller nok ressurser står i stil til behovet.
Helsearbeidere gjør så godt de kan ut ifra sine ressurser. Og det er nettopp her det skorter, for det mangler ressurser.
Det er altfor få rehabiliteringsplasser. Nå sendes nyopererte eldre hjem med store hjelpebehov. Noe som igjen resulterer i nye innleggelser på sykehus. Dette er neppe god omsorg eller økonomisk lønnsomt for samfunnet.
Mulig sykehuset tjener på re-innleggelser og på «overliggere» som venter på kommunal plass. Kommunene betaler mulig «gladelig», da jeg antar at det er billigere for kommunen, enn å skaffe flere rehabilitering/korttids/sykehjemsplasser. Men er det til pasientens beste?
Skaff til veie flere sykehjemsplasser, korttidsopphold og rehabiliteringsplasser og gi de eldre en sjans til å komme på beina igjen, der det faktisk er et snev av rehabiliterings potensiale.
Nå må politikere våkne – eldreomsorgen må rustes opp!
Jeg håper mine barn da vil tale min sak og hjelpe til med samhandlingen mellom fastlegen, hjemmetjenesten og sykehuset nå jeg blir gammel. Men jeg gruer meg.
SI DIN MENING! Vi i Varden vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send ditt leserinnlegg til debatt@varden.no