– Hva skal jeg si, jeg må si det er forferdelig, er svaret VGs reporter får når de spør en kar på Gardermoen.

69-åringen hadde vært én måned i huset sitt i Spania. Han gruet seg til å få regningen for oppholdet.

– Vi ser at prisene på det vi kjøper har gått opp, det er nesten norske priser, selv i disse landene. Både mat og drikke har blitt betydelig dyrere enn det var for få år siden, sa et annet valuta-offer, som hadde vært 14 dager i Kroatia, Bosnia og Montenegro.

Tenk det. Folk i utlandet opplever «nesten norske priser».

Hvis det er noe vi nordmenn er gode på, er det å reise til utlandet for å kose oss med prisnivåene. Det er ofte snakkisen. «Jøss, så billig det er her,» sier vi. Og kjøper, spiser og drikker med begge hendene.

Vi omtaler gjerne lokal valuta som «gærninger».

Det er jo ikke feil at det er billig i utlandet og det er selvsagt ikke forbudt å glede seg over det. Vi skal ikke ha dårlig samvittighet for at vi koser oss med billig øl, men når prisnivåene utaskjærs er «nesten norske» er det kanskje litt i overkant å beskrive en svak krone som noe i nærheten av et overgrep.

– Et lite glass øl, det kostet for ett år siden 1,8 euro, nå er det oppe i 3 euro. Så må du gange opp, fortalte Spania-fareren som opplevde prisene nerrafor som «forferdelige».

Krigen i Ukraina er forferdelig.

At ølet har gått fra å koste 1,8 til 3 euro er neppe i samme kategori.

Og når sant skal sies, synes jeg kneppet mer synd på de som faktisk bor i Kroatia, Bosnia og Montenegro og må betale det samme som vi gjør.

Primært fordi gjennomsnittslønningene i Norge er fem ganger høyere enn i land som Bosnia og Montenegro.

Hvis du har en jobb, da. Data fra Verdensbanken viser at arbeidsledigheten i Bosnia nå ligger på omtrent 15 prosent. Og det er lavt i bosnisk målestokk; for få år siden vaket den rundt 30 prosent. I Montenegro snakker vi om cirka 18 prosent.

I Norge ligger vi på om lag 3,5 prosent.

Men ja, jeg har forståelse for at folk plages av dette. Selvsagt er det irriterende og vel så det. Når ferien blir så mye dyrere, innebærer det at man kan måtte gjøre om på planene. Eller at det ikke blir noe særlig til ferie i det hele tatt.

Klart det er trasig. Det kan være mer enn kjedelig å reise på tur med storfamilien når prisene løper løpsk.

For egen del har jeg planlagt en tur til utlandet med ungene, men jeg har vært tilbakeholden med å bestille tur. Jeg er heldig stilt, godt gasjert som jeg er, og har ikke noe å klage på, men jeg teller fryktelig på knappene.

Det er slett ikke sikkert det blir utlandet i sommer.

Men så er det heller ikke en menneskerett å reise til Syden.

Dessuten bor vi i kanskje verdens fineste og beste ferieland. Bonusen kan være at norske virksomheter som lever av (eller indirekte av) reiseliv, kan gjøre det skarpt.

Verre er det med selskaper i Norge som må importere varer og tjenester. Det blir fort kostbart. Særlig hvis man ikke har valutasikring. Dyrt blir det. Og dette er egnet til å være mer forferdelig, for da går det potensielt ut over levebrødet og arbeidsplassene til folk.

Da kan vi snakke om valuta-ofre.

God helg, Telemark!