Gode og likeverdige helse og velferdstjenester til alle, uansett kjønn, alder og geografi er selve grunnfjellet i den norske velferds-staten. Nordmenn ser på dette som en selvsagt del av å bo i Norge. De aller fleste av oss har da heller aldri opplevd noe annet.
Nå er det dessverre enkelt å øyne en rekke illevarslende symptomer som kan føre den norske velferdsstaten inn i en systemkrise, eller i verste fall kollaps.
La meg peke på noen bekymringsfulle utviklingstrekk:
Eldrebølgen – mange flere eldre og pleietrengende og færre i arbeidsfør alder. En utvikling som rammer de arbeidsintensive helsetjenestene stadig sterkere og mer brutalt enn de fleste andre sektorer i samfunnet.
Overfylte sykehus og alt for mange kommuner som ikke greier å ta hånd om egne pasienter.
Stadig lengre ventetider på planlagte operasjoner og annen planlagt behandling på sykehus.
Krise i fastlegetjenesten. Mange mennesker har ikke fastlege.
Sammenbrudd ved fødeavdelinger sammen med økende og tidvis akutt mangel på flere personellgrupper, da særlig pleiepersonell, både i kommuner og på sykehus.
Økende og berettiget lønnsfrustrasjon hos landets sykepleiere
To forhold gjør flere av disse problemene svært utfordrende å løse.
Alle løsninger krever tid, og som om ikke dette ikke er nok - mer penger har begrenset effekt. Hvorfor det, spør du kanskje. Forklaringen er like enkel som løsningene er kompliserte. Det finnes rett og slett ikke nok kvalifiserte hender. I mange kommuner og sykehus er det et skrikende behov for folk, særlig pleiere. Å skaffe flere lar seg ikke gjøre over natta, uansett pengetilgang.
Raskere enn vi aner kan det oppstå uhåndterbare situasjoner. Derfor bør alle gode krefter raskest mulig stimulere til en omfattende samfunnsdebatt om mulige løsninger. En debatt som bør føres både sentralt og lokalt, mellom politikere, fagfolk og vanlige borgere, unge og gamle.
Dessverre er det nok av stridstemaer som blir umulig å skygge unna. Her er noen eksempler.
Sykehusstrukturen. En lang og intens debatt i alle deler av landet har bevart en desentralisert sykehusstruktur, men også aksentuert bemanningsvansker og kvalitetsutfordringer. Kan dette fortsette, eller blir strukturendringer rett og slett uunngåelige?
Løse opp profesjonsgrenser. Blir vi nødt til å finne løsninger der helsefagarbeidere overtar mer av sykepleiernes jobber og der sykepleierne avlaster legene. Ikke bare mulig, men helt nødvendig, mener mange. Uansett kan det utløse lammende profesjonsstridigheter.
Mer pleiepersonell til utkantstrøk. Landets mindre kommuner sliter mest og der er personellmangelen er mest akutt. Kan det bli nødvendig med en langt sterkere desentralisering av utdanningskapasiteten og stimuleringsordninger for å fylle stillinger?
Forrige regjering ønsket private helsetilbud ved siden av det offentlige. Kan dette fortsette med økende mangel på arbeidskraft? Må det begrenses og reguleres mer?
Elefanten i rommet som ingen liker å snakke om, blir nok heller ikke mulig å slippe unna, nemlig lønns og arbeidsbetingelser for sykepleierne. Siste års streik er et utrivelig forvarsel om hva som kan komme.
Er vi raskt nok på ballen?
Det må være lov å tro at en ulmende krise kan avverges. Men det som kreves nå er at mange nok innser hva som er i ferd med å skje i helsetjenestene, samtidig som tanker om løsninger blir møtt konstruktivt av politikerne, både lokalt, regionalt og sentralt.
Hvordan vi som felleskap møter disse utfordringene og hvilke veivalg vi tar for å løse dem, kommer til å avgjøre hvordan det norske velferds-samfunnet utvikler seg i åra framover.
Derfor – delta i debatten. Den kommer til å berøre oss alle!
Så er det bare å håpe at helsepersonellkommisjonens forslag setter enda mer fart i diskusjonen.
SI DIN MENING! Vi i Varden vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send ditt leserinnlegg til debatt@varden.no