Høsten er her. Ungene er tilbake på skolen, og hverdagen skal gå sin gang. Sommerferien ble tilbragt hjemme, hver eneste dag. Ingen utflukter, ingen strandturer. Det er det ikke rom for her. Vi bor sånn til at vil må ta minimum 3 busser hver vei for å komme til en strand, og det har vi ikke råd til.

Barnet mitt går på ungdomsskolen, og synes det var flaut å møte opp nok en gang å fortelle at hele ferien ble tilbragt hjemme. Etter ferien fortalte venner om sydenturer, badeturer og hytteturer. Shopping på regnværsdager eller overnattingstur til Oslo.

Jeg klarer ikke lenger å skjule den økonomiske situasjonen vår. Før kunne vi gjøre ting som ikke kostet noe – dra på lekeplassen, i parken og så videre. Det var på barneskolen. Når alle foreldrene arrangerte bursdager i Eventyrfabrikken eller i Fritidsparken, ville ikke barnet mitt feire bursdagen sin lenger. Vi kunne ikke gjøre det samme.

I fjor ble jeg uføretrygda, og etter å ha vært i Nav i 8 år på AAP med 64 prosent av inntekten. Før jeg ble syk jobbet jeg i et såkalt lavtlønnsyrke. Da jeg gikk over til AAP fikk jeg dermed bare en brøkdel av den allerede lave lønningen. Å få hjulene til å gå rundt ble umulig.

For å spe på et nesten 40 prosent stort inntektstap, prøvde jeg å selge unna interiør. Sofa, stoler med spisestue, klær, sko, kjøkkenutstyr og mer ble solgt. Det hjalp en stund.

Men da jeg havnet under de nye reglene som trådte i kraft i 2018 med karensår for de som hadde gått makstid ble det mange dager hvor vi i beste fall hadde råd til nudler som middag. Klær måtte vi spørre venner om å arve da vi ikke hadde mulighet til å kjøpe noe.

Jeg begynte å jobbe tidlig og var et arbeidsjern til kroppen sa stopp i 2011. Jeg hadde da både billån og andre «normale» utgifter. Jeg hadde til og med et kredittkort som jeg benyttet ved ferier. Etter hver kom det kostbare reparasjoner på bilen og som jeg måtte ta opp lån for å betale.

Da jeg gikk over på sosialhjelp måtte jeg selge bilen, og det ble umulig å betale ned på lån. Jeg ringte rundt til mine kreditorer for å be om frysing av lånene. Svaret var nei, så alt gikk til Namsmannen. Lånene ble bare større og større, og jeg så ingen vei ut. Jeg fortsatte å selge ting, men snart er det ingenting igjen i leiligheten. Jeg solgte til og med sengen min. Ennå sover jeg på luftmadrass med masse pledd på toppen, i et forsøk på å gjøre den mer komfortabel.

På grunn av lånene som må betales ned er ikke utbetalingene noe bedre etter at jeg kom tilbake på AAP.

Enn så lenge sover jeg på den oppblåsbare madrassen, vi har ikke varm mat hver dag, ingen vinterklær er kjøpt inn, og jeg vet ikke hvordan vi skal få det til.

Jeg er heldig å ha en liten vedovn i stua. Men med prisen på ved kan vi ikke kjøpe det i vinter heller. Så da blir det vel som i fjor. Gå med yttertøy på inne.

Det har blitt kaldere ute og jeg sover allerede påkledd. Vi bor i et gammelt hus uten isolering og mange synes vi burde finne oss et nytt sted å bo. Det er nærmest umulig når man er uføretrygdet. Jeg leser annonser hver uke, men alle skriver det samme – de vil ha folk i fast arbeid.

Jeg skammer meg over å være syk og uføretrygdet. Og jeg skammer meg over å ikke kunne gi barnet mitt minimum av hva som trengs, og dermed fratas muligheten til å passe inn i vennegjengen. Det er vondt å ha det sånn.

Og det skyldes at jeg ble skadet og syk i jobben.

Fattigdom kommer ikke bare av sløsing, som man kan få inntrykk av på programmer som Luksusfellen.

Å miste nesten 40 prosent av en allerede lav inntekt når man har barn har gjort at hver dag er en kamp for tilværelsen. Det må politikerne både lokalt og nasjonalt tørre å snakke om.

Vi har fine dager hvor vi ler og koser oss også, men engstelsen for vår økonomiske situasjon ligger alltid i bakhodet mitt. Med alle prisøkningene er jeg veldig bekymret og redd for hvordan fremtiden vår skal bli.

Varden kjenner kvinnens identitet.

SI DIN MENING! Vi i Varden vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send ditt leserinnlegg til debatt@varden.no

Tips til hvordan skrive et godt leserinnlegg finner du her.