For å hoppe til en mulig konklusjon veldig tidlig: Forhåpentligvis ikke så veldig mye. Tror jeg.

Alt var så mye bedre før. I alle fall i ens eget hode. «Da jeg var ung,» kan mange si. Meg selv inkludert. Også om sommerjobb, som er et temmelig aktuelt tema om dagen.

Det kan være skikkelig skummelt å bruke seg selv som fasit. Vi husker dårlig og mangler kunnskap og overblikk. «Manns minne» er som regel veldig kort. Og det er dessuten slik, på så å si alt, at man skal lete lenge før man finner noe som faktisk var bedre før.

Likevel: Grovt sett har det, siden 1990-tallet, vært en relativt markant nedgang i antall unge som har sommerjobb.

I 1998 hadde 75 prosent av guttene på 17 år en sommerjobb eller deltidsjobb, mens i 2017 var under 50 prosent registrert med en yrkesinntekt.

– Det er blitt større kamp om jobbene nå enn hva det var før. Unge kan stort sett få jobber som ufaglærte, og det er ikke så mange slike typer jobber igjen i dag, sa SSB-rådgiver Jon Epland til NRK i 2019.

I 1998 var jeg 18 år. Og utvilsomt en del av denne statistikken. Sånn sett har jeg dekning for å bruke setningen «da jeg var ung», men det er tilfeldig.

Jeg hadde hatt flere jobber. Jeg husker ikke nøyaktig når den første var, men jeg tipper jeg var 13 år eller så da jeg hadde min første sommerjobb på Lekeland i Skien. Jeg passet noen tråbiler. Lengst inne inn i parken. Det var antakelig Lekelands minst attraktive attraksjon. Jeg satt der dagen lang, til 25 kroner i timen.

Jeg hatet det.

Og elsket det.

Det var skrekkelig kjedelig. Dagene tok aldri slutt. De kunne være kolossalt varme. Det skjedde ikke noe. Ikke hadde jeg en mobiltelefon å fikle med. Ikke fikk jeg lese bok. Jeg skulle jo følge med. Jeg holdt på å gå i frø av ren kjedsomhet.

Men jeg elsket også å tjene egne penger. Og selv om oppgaven bare var å sanke inn, stable og sørge for at det gikk greit for seg med tråbilene, fikk jeg et ansvar. Det var enormt lærerikt. Senere avanserte jeg til å administrere robåtene. Jeg plukket søppel, tømte avfallsbeholdere og var rent ut løpegutt.

Å gå rundt i parken utkledd som en stor bamse eller å være personen inne i den oppblåste dinosauren Dino var – for å si det rett ut – et aldri så lite helvete på de heiteste dagene.

Hvor mange dager jeg hadde inne på det glovarme kjøkkenet på kafeen, der jeg flippet burgere og lot meg selv marinere i den konstante osen fra frityrkokerne, vet jeg ikke, men det var en jobb. Jeg tjente penger. Kunne kjøpe meg moped da jeg var gammel nok til det og ganske mye annet.

Denne uka kunne Epland i SSB slippe ny og nokså oppsiktsvekkende forskning: Ungdommer som hadde en sommerjobb eller deltidsjobb som 17-åringer, tjener nesten 100.000 kroner mer i året som voksne, sammenliknet med jevnaldrende som ikke hadde en slik jobb, kan Statistisk sentralbyrå melde.

Det er heftige forskjeller.

Metodisk har Epland fulgt inntektsutviklingen til årskullet født i 1987 fram til de var 34 år i 2021. Eplands forskning viser at median yrkesinntekt for mennene som hadde hatt jobb som ungdom var 632.000 kroner, mens den var 535.000 kroner for de som ikke hadde hatt jobb som 17-åring.

Tilsvarende utvikling ser han for andre årskull også, så funnene er ikke tilfeldige.

Enkelt oppsummert: Det kan være veldig lønnsomt å jobbe som ung, men det kan også være en indikator på det motsatte – altså at sjansen for å havne i utenforskap senere i livet øker betydelig dersom man ikke har lønnet arbeid som ung.

Det er antakelig mange grunner til at det er slik. Noe handler om helse. Noe handler om utdanning. Noe kan forklares med familiebakgrunn; unge som ikke jobber kommer ofte fra familier med lave inntekter og svak tilknytning til arbeidslivet. Bare halvparten så mange unge med innvandrerbakgrunn hadde egne yrkesinntekter i 2015 sammenliknet med unge uten innvandrerbakgrunn, viser tidligere funn.

En mulig forklaring på det siste kan være at mange av disse bor i store kommuner der arbeidsinnvandring har gjorde mer krevende å få jobb uten kompetansekrav.

Det er heller ikke slik at sommerjobbene står i kø. Det er slett ingen automatikk i at alle som vil få jobb, faktisk får det.

Jeg tror vi skal være forsiktige med å konkludere veldig bastant. For eksempel med at dagens ungdom skiller seg veldig fra de som var ungdom for 20–30 år siden. På den ene eller andre måten.

Likevel: Det er ikke fritt for at jeg har hørt flere fortelle om, med betydelig snev av forbauselse, at det har vært en dreining i holdning.

For eksempel ved at noen er så slitne at de må ha ferie. Eller at de gjerne kan jobbe, men stiller ikke helt ubetydelige krav til arbeidstider, ferieavvikling og andre ting som gjør at arbeidsgivere kan rynke litt på nesa. Noen drister seg også til å si at dagens unge er latere enn sine forgjengere.

– En del av dagens barn og unge får det de har lyst på og trenger av foreldrene sine, derfor trenger de heller ikke jobbe for det. Det er en uheldig utvikling, sa historiker og professor Ellen Schrumpf, som har forsket på barn og arbeid, til VG for noen år siden.

Dette gir neppe grunn til å si at det dreier seg om latskap og arbeidsmoral, men snarere om nødvendighet. Hvorfor jobbe når man ikke trenger det? Svaret gir seg selv. Særlig hvis foreldrene ikke er tydelige.

Mine barn, som fyller sju og elleve i år, kommer neppe til å bli overrasket over at jeg kommer til å være klar på at de må legge ned en innsats og jobbe for å få det de ønsker seg. De kommer til å måtte tjene sine egne penger. For meg er det helt innlysende.

Jeg er overbevist om at det beste for de unge, er å stille krav til dem samtidig som vi gir dem de samme mulighetene og rettighetene som alle andre i arbeidslivet. Det må være skikkelige og ordentlige arbeidsforhold. De skal ha lønna og betingelsene de har krav på. De skal tas vare på. Veiledes og ha trygge rammer. Som alle andre.

Men hardt arbeid har ingen hatt særlig vondt av. Ikke kjedelig arbeid heller. Snarere tvert imot. Tror jeg.

God helg, Telemark!