Misforstå meg rett, jeg er sjeleglad for at samfunnet er åpnet og at nye restriksjoner uteblir selv om korona-smitten nå blusser opp igjen.

Den psykiske påkjenningen de strenge restriksjonene har ført til har vært store – og undersøkelser viser at mange fortsatt sliter. Barn og unge har gått glipp av både læring og sosialt samhold, enslige og eldre har vært isolert og ensomme, og store deler av nærings- og kulturliv har lidd store tap. Noen har klart å snu skuta, andre har gått dukken.

Det er heller ingen tvil om at belastningen for ansatte i helsevesen, skoler og barnehager har vært enorm.

Men, kanskje spesielt for småbarnsfamiliene, var det også noe fint oppi alt kaoset. Noe fint som vi burde ha tatt med oss videre - men som det er vanskelig å finne tilbake til når dagene er travle.

Mye av «hverdagsmaset» var borte og vi fikk mer tid sammen med kjernefamilien. Hjemmekontoret tok vekk det verste morgenstresset. Det ble ikke en kamp om morgenen for å rekke ut døra, for vi skulle ikke kjøre til jobben rett etter levering i barnehagen.

Klesvask, støvsuging og handling av mat ble unnagjort i lunsjen.

Det ble ikke halvfabrikat til middag fordi tiden etter barnehage og fritidsaktiviteter var fort kort til å lage noe fra bunn. Det var tid til å sitte lenge rundt middagsbordet og ikke mase etter hver eneste bit poden tar fordi vi måtte rekke neste post på programmet.

Lekser ble gjort i ro og mak ved pulten på rommet, ikke ved kjøkkenbordet sammen med kveldsmaten – mens det ryddes på kjøkkenet.

Det var tid til å leke sammen, lese bøker, gå tur og ha lange samtaler om stort og smått.

Nå er hverdagsstresset tilbake. Tempoet er igjen skrudd opp flere hakk og tiden strekker ikke til. Kvalitetstid er nesten utelukkende forbeholdt helgene.

For foreldre med små barn, skolebarn og tenåringer er det hektiske dager med skytteltrafikk mellom jobb, barnehage, skole, treninger, fritidsaktiviteter og playdates. Mange foreldre starter allerede mandag nedtellingen til helg for det er først da vi føler at tiden (og vi) strekker til.

Kanskje burde de to siste årene ha lært oss verdien av å roe ned, ha færre avtaler og mer kvalitetstid med bare kjernefamilien. Men så er vi så innmari redde for å glipp av alt som skjer. Vi har mistet så mye de siste årene at vi nå må ta igjen alt det tapte – og mer til.

Så da hiver vi oss rundt og fortsetter rundene i hamsterhjulet - og gleder oss til helg.