Som gjorde at viktige kultur- og naturverdier gikk tapt. Som gjorde at det lokale klimaet ble helt endret. Som gjorde at tre innsjøer ble til én. Som gjorde at den første reguleringa gjorde at vannstanden økte med ti meter. Deretter helt opp til 18,5 på det maksimale.

Se for deg at det ble sprengt ut enorme tunneler i fjellet. Se for deg at en privatperson fra Arendal kjøper en majestetisk foss, der fallet er 238 meter. Mer enn 100 meter loddrett på det meste. Og legger den i rør.

Se for deg at dette ble foreslått nå. I dag. Se for deg debatten dette ville ha ført til. Se for deg kommentarfeltene på Facebook og Twitter. Se for deg Fredrik Solvang på Debatten. Se for deg leserinnleggene i Varden.

Alt det ovennevnte ble ikke bare foreslått. Det ble også vedtatt og gjennomført. I et rasende tempo fra om lag 1905 og årene framover.

Et areal tilsvarende 30.000 dekar ble satt under vann på vidda. Vi snakker om et område som dekker 4300 fotballbaner.

I dag er det ikke veldig mye debatt om oppdemmingen av Møsvann, Skarfossdammen, Rjukanfossen og kraftverkene på Vemork og Såheim.

Eller så veldig mange andre vannkraftutbygginger heller, for den del.

Se for deg at noen hadde foreslått å regulere 17 vann og 24 elver, som i Tokke-Vinje-vassdraget. Se for deg debatten om det faktum at 23 personer omkom under utbyggingen. Det var litt av et prosjekt Einar Gerhardsen åpnet i august 1961.

Det er bortimot helt umulig å se for seg hvordan dette landet hadde sett ut i dag om vi ikke hadde gjort disse vedtakene og utbyggingene.

Men man kan jo prøve å se det for seg. Rjukan hadde neppe eksistert uten Hydro. Notodden hadde vært noe ganske annet uten Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab. Hva hadde Porsgrunn og Grenland vært uten Eidanger Salpeterfabrikk og Hydro på Herøya?

Eidanger salpeterfabrikk kunne ha blitt bygget i Larvik, Drammen eller Kragerø. Hydro var hadde solide krav før de bestemte seg. De ville ha bidrag til jernbane og veier. Ikke bare skulle de billig tomt; de skulle ha strøm og vann i enorme mengder. Politikerne i Drammen sa nei.

Se for deg Norge som nasjon uten verdiene som er blitt skapt som følge av vannkraftutbyggingene. Velstanden vi har opplevd. Arbeidsplassene. Verdiskapningen.

Problemet er bare at det ikke går an å se for seg.

Å være etterpåklok er den teiteste av alle stilarter innen klokskap. Evne til å være framsynte er noe ganske annet. Det er ingen tvil om at noen har vært det her i landet. Inkludert evnen til å foreslå og stå for vågale politiske grep som sikret offentlig eierskap til vannkraften.

Konsesjonslovene sørget for det siste. Her satt, for oss, to lokale størrelser i førersetet. Gunnar Knudsen og Johan Castberg var pådrivere. Førstnevnte var statsministeren fra Borgestad. Sistnevnte kjent for mye, og kanskje først og fremst barnelovene, som i praksis var et slags startskudd til velferdsstaten slik vi kjenner den i dag.

At Johan Castberg var født i Brevik, hadde store deler av ungdomstida i Skien og var sønn av Johan Christian Tandberg Castberg, som var med på å starte Varden i 1874 og satt som redaktør her i avisa i ti år, er først og fremst gøyale kuriositeter og ikke så mye mer enn det, men viser også noe viktigere:

Denne snarturen innom historieboka framstår som spekket med paradokser når man ser debattene vi har i dag om kraftbehov og kraftutbygging. For eksempel vindkraft.

Selv har jeg vært svært kritisk til vindkraft, men jeg har – i likhet med ganske mange andre – fått et ganske annerledes syn på saken. Dette skyldes, i all hovedsak, tre forhold:

1. Historien, som skissert over, har vist oss hvilke frukter vi kan høste når vi evner å ta i bruk våre naturgitte fordeler. Det som på jålerisk heter komparative fortrinn.

2. Behovet for kraft bare øker og øker, og vi kan ikke basere oss på å brenne kull eller gass for å lage elektrisitet, og vi må åpenbart elektrifisere mer dersom vi skal få utslippene ned. Et høyst lokalt eksempel er elektrifiseringen av ammoniakkfabrikken på Herøya. Dette innebærer at man går fra å bruke naturgass for å produsere hydrogen til å bruke strøm.

Ulempen ved å «gå tilbake» til strøm er selvsagt at det trengs mye strøm. Virkelig mye strøm. Vi snakker om 4 TWh i året. Altså fire milliarder kilowattimer – eller strømforbruket til 160.000 eneboliger, dersom vi legger til grunn at en enebolig bruker 25.000 KWh i året (og jeg har evnet å holde styr på nullene).

3. Som en konsekvens av punkt nummer to, ser vi nå at vi mister konkurransekraft fordi vi ikke har strøm å tilby. Sverre Gotaas i Herøya Industripark sa til Varden forleden at «bare det siste halvannet året har vi mistet 3–4 nyetableringer på Herøya» som «tilsvarer mellom 300–400 arbeidsplasser og investeringer for et sted mellom 4 og 6 milliarder», samtidig som «en del bedrifter vurderer ikke engang Grenland på grunn av kraftsituasjonen her».

Vi taper på å ikke ha kraft.

Selvsagt må vi gjøre det vi kan for å effektivisere så mye vi bare kan og utnytte ressursene vi allerede har (som for eksempel å legge til rette for at bygningstak brukes til solenergi), men det er liten tvil om at vi trenger mer kraft – og at vi må bygge ut mer.

Så må vi passe oss for å ikke havne helt i grøfta, enten det er på den ene eller andre sida. I Bamble vedtok kommunestyret å bannlyse alt av vindkraft. Var det riktig å si nei til utbygging av Hørsfjell? Ja. Gikk de for langt ved med totalforbud i hele kommunen? Innlysende.

Slik kan det gå når debattene sporer av og blir helt ubalanserte. I vindkraftdebatten framsettes det også en endeløs rekke påstander om alt fra utslipp av giftige kjemikalier til støy og – ikke minst – mengdevis med mikroplastutslipp.

Det siste er nesten litt trendy å snakke om, men debatten er nokså perspektivløs. De som forstår seg på slik, anslår at én vindturbin sprer 200 gram mikroplast i løpet av ett år.

Synes du det høres mye ut? Da bør du slutte å kjøre bil. Sporenstreks og på momanget, for den soleklart største kilden til spredning av mikroplast er bildekk. En gjennomsnittsbil sprer nesten ti ganger så mye mikroplast som én vindturbin. For å si det rett ut: Hvis du er motstander av vindkraft på grunn av mikroplast, håper jeg du har sluttet å kjøre bil for lenge siden. Dernest bør man sørge for at enhver fotballspiller boikotter kunstgressbaner, som er den nest største kilden til mikroplastutslipp.

Når det er sagt: Vindkraft fører til enorme inngrep i naturen. Vi snakker om regulære ødeleggelser. Og ja, det er selvsagt problemer med vindkraften. Sol også, dersom parkene opptar enorme arealer.

Men dette er kanskje et offer vi må gjøre. Vi har gjort det før.

For sett at vi må redusere vår egen velstand ganske betydelig. Fordi vi ikke har kraft nok. Sett at vi må rasjonere på strømmen for å kunne holde produksjonen i fabrikkene oppe og hjulene i gang.

Det er ikke noe særlig å se for seg.

God helg, Telemark!