Alt må passe inn i den store kulturkrigen mellom de som vil kaste ut alt det gamle og de som vil at verden skal se ut som et oppdiktet femtitall. De som setter tonen er overraskende få. De aller fleste vil helst hoppe litt fram og tilbake over gjerdet, alt ettersom. Men da er det jo fort gjort å bli utstøtt.
Debatten rundt omskriving av kultur begynner å bli gammel her i landet. Allerede i 2006 sluttet pappaen til Pippi å være "negerkonge" i et hørespill på NRK. Egners forlegger sa til VG den gangen at barnebøker forandres og revideres hele tiden, og at å kalle dette sensur var "..et helt sykt misbruk av et meget alvorlig ord."
Det er lett å være enig med ham, men det er enda lettere å rope "SENSUR!" Særlig hvis man roper skikkelig høyt. Når Nasjonalgalleriet fjernet Christian Kroghs Eriksson-maleri for en stund skulle man tro noen hadde brent det og spyttet på restene. Det var en politiker som ble mest opprørt. Det er valgår i år.
Vi bruker de store ordene for ofte i 2023. Det aller største ordet er kanskje ALDRI. I Tolkiens "Ringenes Herre" sier den nesten udødelige Treskjegg: "ALDRI er et for langt ord, selv for meg." Men Tolkiens bøker var jo visstnok fulle av rasistisk motiverte karikaturer. Så vi skal vel ikke høre på ham heller.
Det blir kanskje for mye ALDRI? Man skal ALDRI forandre på et åndsverk. Eller: "Hvis du spiller Harry Potter- dataspillet hater du transpersoner og jeg vil ALDRI snakke med deg mer."
Skal vi ALDRI forandre barnebøker? Jeg er ganske sikker på at Astrid Lindgren ville sett det som uproblematisk å ta ut ordet "negerkonge". Ordet er helt uviktig for historien om Pippi. Pappaen dro til et annet land langt borte, og der ble han konge. Humanisten Lindgren var det siste mennesket i verden som ville sett det som en kampsak å bruke et stadig mer rasistisk ladet ord.
Når det gjelder diskusjonen rundt Roald Dahls forfatterskap er jeg på den andre siden av gjerdet. Han skrev barnebøker som overhodet ikke passet seg for barn, det er derfor barn elsker dem. De er groteske og rampete. Nå kontrolleres de av forretningsmenn som vil gjøre dem til en Disney-aktig pengemaskin. Det er mulig de ikke fungerer som barnelitteratur så mye lenger, disse bøkene. Det er ikke sikkert det er så farlig. Men å forsøke å gjøre dem snillere er å skjære ut hjertet på dem. Ikke rart nålevende forfattere som Ingvar Ambjørnsen kaster seg på telefonen for å beskytte kunsten sin.
Hadde Roald Dahl levd i dag hadde debatten vært uinteressant. Han var en mannevond, antisemittisk, ugrei fyr på mange måter og ville blitt plassert i skammekroken sammen med alle de andre kunstnerne som hatet eller syndet høyt nok til at noen hørte det.
Det er her jeg må balansere litt på gjerdet. For jeg synes det er helt uproblematisk at noen velger å boikotte Dahl, Rowling, eller for den saks skyld Lewis Carroll. Han ville gifte seg med den lille jenta han skrev "Alice i Eventyrland" til.
Men jeg synes samtidig det er sørgelig at folk kaster vennene sine på dør fordi de klatrer på gjerdet.
Nick Cave, som selv har vært litt i skammekroken, sa: "At dårlige mennesker lager god kunst er en kilde til håp (..) vi har alle muligheten til å overkomme de sørgeligste sidene av vår natur, til å gjøre noe godt tross alt."
Det er vakkert sagt, synes jeg. Vi må lytte til de på den andre siden av gjerdet, for de er også oss. Vi trenger ikke være enige med dem.
Hvis vi noen ganger kan snakkes uten å slåss blir HÅP et enda større ord enn ALDRI.