Etter at Støre-regjeringen, fra nyttår, fjernet ordningen med fritt behandlingsvalg, blir det kroken på døra for det private rus- og psykiatritilbudet i Kragerø.

Uten nye avtaler med det offentlige, forsvinner også de 39 døgnplassene på Holmen gård i Gjerstad. Pasientenes valgmuligheter er i år redusert til et valg mellom offentlige behandlingssteder og private behandlingssteder med rammeavtaler med de regionale helseforetakene. I Telemark har Borgestadklinikken, Samtun og Tyrilisenteret rammeavtaler, mens Mestringshusene Bolkesjø og Vitalis Helse Kragerø står uten avtale med Helse Sør- Øst.

Fritt behandlingsvalg var en reform som hadde til hensikt å redusere ventetidene, øke valgfriheten for pasientene og stimulere de offentlige sykehusene til å bli mer effektive. Pasientene skulle kunne velge mellom flere og private behandlingssteder, mens de regionale helseforetakene skulle kjøpe mer fra private gjennom anbud. Samtidig skulle helseforetakene få større frihet ved å fjerne det såkalte aktivitetstaket for hvor mange pasienter de kunne behandle.

Det var en nyvinning at private tilbydere uten avtale med helseforetakene kunne yte spesifikke helsetjenester, for deretter å kreve refusjon fra staten gjennom priser fastsatt av Helsedirektoratet og godkjent av Helfo. I praksis ganske likt som fastlegeordningen.

Fritt behandlingsvalg «har i liten grad bidratt til å realisere målene om reduserte ventetider og mer effektive sykehus,» heter det i en evaluering bestilt av regjeringen. Men, påpekes det, «en forklaring er at bruken av FBV så langt har vært relativt begrenset og at HF-ene i liten grad har opplevd at drift og behandlingstilbud påvirkes» og at «konklusjonen må modifiseres der hvor HELFO-godkjente leverandører er etablert i nær geografisk tilknytning til offentlig institusjoner».

Evalueringen fastslår videre at ordningen «har bidratt til økt valgfrihet for noen pasienter, både når det gjelder valg av behandlingssted, men også gjennom at private aktører tilbyr alternative tilnærminger og behandlingsmetoder» og at «dette økte mangfoldet er spesielt relevant innen psykisk helsevern (PH), tverrfaglig spesialisert rusmiddelbehandling (TSB) og rehabilitering».

Denne valgfriheten, mener evalueringen, «oppleves som svært viktig for noen pasienter», mens «andre pasienter ønsker seg denne valgfriheten, men har ikke hatt kjennskap til retten til FBV» fordi «henvisere informerer ikke konsekvent pasienter om denne retten, og noen motarbeider pasientens ønsker».

Samtidig, blir det hevdet, at «valgfriheten er derfor mer tilgjengelig for pasienter med kapasitet til å manøvrere seg gjennom systemet» og at «dette støttes av at personer med høy sosioøkonomisk status i større grad velger seg til HELFO-godkjente institusjoner».

Denne reformen handler om nokså mye, men først og fremst om politikk og ideologi.

– For meg er det en praktisk tilnærming til hvorfor vi ikke skal gi en liberal etableringsrett til private, som skal tiltrekke seg pasienter, og så skal finansieringen av dette bli trukket rett ut av de offentlige lokalsykehusene, svarte helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap), ifølge NTB, da hun ble utfordret av Bård Hoksrud (Frp) i Stortinget.

– Fritt behandlingsvalg tapper Sykehuset Telemark (STHF) for 40 millioner i året, sa daværende stortingsrepresentant Terje Aasland (Ap) til Varden i september 2020.

– Dette har vært tatt opp i sykehusets styre flere ganger siden 2016. Utgiftene har bare økt for hvert år. Sykehuset trenger disse pengene selv for å gi et best mulig tilbud for pasientene, sa foretakstillitsvalgt for Fagforbundet, Thor Helge Gundersen.

– Telemark har hatt mange etableringer av private behandlingssteder innen rus og psykiatri. Vi er det området i landet som har størst forbruk innen fritt behandlingsvalg, sa sykehusdirektør Tom Helge Rønning i den samme saken.

Rønning har ikke lagt skjul på at han er kritisk til fritt behandlingsvalg.

Man skal være forsiktig med å forenkle ting altfor mye, også fordi både sykehusøkonomien og -politikken er kompleks materie som er blitt enda mer vrien å forstå med fritt behandlingsvalg, men dette koker, i nokså stor grad, ned til om sykehusene skal ha begge hendene på rattet eller om man skal tillate at pasienter og henvisere skal ha et ord med i laget.

Kan dette gjøre noe med sykehusenes økonomi? Helt åpenbart. Kan det gjøre noe med tilgangen på kompetanse? Selvsagt. Kan vi få en situasjon der ressurssterke pasienter bedre kan få hjelp? Ja, særlig hvis de som ikke er så ressurssterke ikke får hjelp til å navigere i systemet.

Sett med politiske briller kan man plassere denne saken på høyre-venstre-aksen i politikken, der den røde siden ivrer etter å samle mest mulig på offentlige hender mens den blå siden vil slippe til private.

Øker konkurransen og valgfriheten i helsevesenet? Ja. Men tusenkronerspørsmålet vil da bli ganske enkelt: Hvorfor skulle det være et problem?

Intensjonen med fritt behandlingsvalg var god. Evalueringen har vist at effekten har vært begrenset. Det må vi ikke glemme. Samtidig har ikke reformen fått anledning til å virke skikkelig, heller. Det har vært en reform som har levd på nåde og lånt tid. Ikke ulikt domstolsreformen, regionreformen og kommunesammenslåingene.

Historisk har vi hatt nokså bred enighet om reformene, og dermed har vi sluppet å bruke masse tid og energi på å reversere dem. Men nettopp reversering er blitt nokså utbredt.

Å gå tilbake på noe er det eneste riktige hvis endringen man har gjort har vært åpenbart feil. Det er vanskelig å argumentere for i denne saken.

God helg, Telemark!