I forrige uke var jeg på lederkonferansen 2023, arrangert av norsk sykehus- og helsetjenesteforening. Der deltok flere av Norges mest profilerte helseledere, inkludert helseministeren. Samme dag ble Helsepersonellkommisjonens rapport «Tid for handling» overlevert helseministeren. Dokumentet presenterer tiltak for å møte utfordringene i helse- og omsorgstjenestene på kort og lang sikt.

Det som slo meg på konferansen, var hvor enige helselederne var – til tross for at de kom fra hele landet med sine budskap: helsevesenet er ikke lenger bærekraftig.

Helsepersonellkommisjonens rapport bekrefter ledernes budskap: helse- og omsorgstjenestene kan ikke bemanne seg ut av de utfordringene Norge står ovenfor, og situasjonen blir enda strammere frem mot 2040. Utfordringen er av økonomisk karakter, ja – for store deler av Norges budsjetter går til å levere helse- og omsorgstjenester av god kvalitet, og økonomien fremover blir strammere.

Men like store som de økonomiske utfordringene, er de menneskelige. De ansattstyrkene som trengs i helse- og omsorgstjenestene fremover for å drifte slik vi gjør i dag, finnes ikke.

For selv om både dødelighet og sykelighet har gått ned i Norge gjennom de siste 30 årene, har levealderen derimot steget de siste 50 årene, og er forventet å fortsette å øke frem mot 2050. Det er ikke tilfellet med dødelighet og sykelighet! Med en stadig eldre befolkning følger unektelig mer sykelighet – det er naturens gang, også selv om vi holder oss friske lenger. Det er ikke lenge nok.

Allerede nå merker vi at antall eldre som har behov for tjenester fra samfunnet, øker – og økningen vil altså fortsette fremover. Samtidig vil det være færre i arbeidsfør alder, og samlet sett utgjør trendene en stor utfordring for bærekraften i samfunnet og mot fremtidig velferd.

Helseledere – og Helsepersonellkommisjonen – er enige om at det må gjøres store endringer i hvordan vi drifter helsesektoren, for å kunne ivareta folkehelsen når vi ikke lenger kan tilby tjenester etter de rammene vi har gjort det de siste 30 årene. Samtidig er folkehelsearbeid et samfunnsarbeid som retter seg mot faktorer som virker positivt og negativt inn på helsa, der målet er flest mulig med best mulig helse og livskvalitet.

En stor del av jobben med å ivareta konsekvensene av demografiutfordringene som allerede skyller over oss, vil derfor måtte foregå utenfor helse- og omsorgssektoren.

Som samfunnsmedisinsk rådgiver for kommunen, er økt fokus på forebygging og helsefremming et hovedområde. Skal vi «komme rundt» utfordringene, må vi øke fokuset på langsiktighet, og rett og slett sørge for at de som blir eldre fremover, er enda friskere.

Vi må også sørge for at de som er unge voksne nå, har god helse og kommer inn i og klarer å stå i arbeidslivet minst like lenge som vi godt voksne gjør i dag. Antakelig lenger. Sist (men i mine øyne viktigst), så må vi faktisk også evne å tenke så langt som til barna våre, og sørge for at de får et enda bedre utgangspunkt for en lang og god helse, enn vi har hatt – slik at de kan bidra og holde seg friske lenge. Det er bærekraft.

Skal vi klare denne «snuoperasjonen» - som er helt nødvendig og uunngåelig dersom vi ønsker å fortsette å ha et velferdssamfunn som vi har i dag – må vi altså endre tankesett.

Vi må være mer føre var enn etter snar. I tillegg er helselederne og Helsepersonellkommisjonen enige om noe så kontroversielt, at for å få til «snuoperasjonen» må hele samfunnet – fra innbyggere via helseledere og lokalpolitikere, til Statsforvaltere, Helsetilsyn og nasjonale politikere og fagfolk – være klare for å redusere forventningene knyttet til de tjenestene som leveres i helse- og omsorgstjenestene!

Som Helsepersonellkommisjonen skriver: «Det er behov for en felles erkjennelse av tjenestenes realistiske omfang og kvalitet». Det kan altså ikke lenger være opp til administrasjon og helsepersonell å si «nei» og til politikerne å si «ja». Politikere må tørre å stå i kontroversielle nedprioriteringer, sammen med utøverne.

Så kjære innbygger, politiker, leder, ansatt: realiteten er ikke alltid behagelig, selv om det er det vi ønsker oss. Vi må alle nå fremover samles om et felles perspektiv, og tørre å gjøre de prioriteringene som trengs for å kunne fortsette å leve i et av verdens beste land.

Å fortsette med det perspektivet vi har hatt til nå, går ikke. Vi må skifte kurs, men skal vi klare å snu skuta, må vi stå sammen. Vi må tåle tøffe prioriteringer. Vi må gå for «need to have», ikke «nice to have». Og så må vi støtte hverandre i de tøffe prioriteringene, både ovenfra og ned, og nedenfra og opp.

Bærekraft er de kommende generasjoners største utfordring. La oss ikke stå i veien for den og dem.

SI DIN MENING! Vi i Varden vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send ditt leserinnlegg til debatt@varden.no

Tips til hvordan skrive et godt leserinnlegg finner du her.